Tenk deg en bondegutt fra bredbygdene i Trøndelag. Eldstemann i en søskenflokk på fire. Han er flink på skolen og har en god lærer som gir ham det han behøver for å utvikle seg. Men i friminuttene holder han seg i nærheten av læreren og gruer seg til veien heim. Han vet det blir ukvemsord, dytting ned i grøfta og snøballer i nakken om vinteren. «Professoren», kaller de ham. Eller «englebarnet til læreren». At en skoleflink plages av de andre, er det ingen i bygda som reagerer på. Gutten flykter heim og inn i bøkene sine, eller ned i elveskogen der han og nabogutten har fuglekasseklubb og fører logg over ulike arter og hekkinger.
Gutten merker at han på stadig flere områder kan mer enn lærerne. De er uansett mer opptatt av elevene bakerst.
På skolen er det regelmessig skirenn. Et renn hver vinter er spesielt, da kommer alle resultatene i avisa. Å være flink til å gå eller hoppe på ski er jevngodt – kanskje bedre – enn å være flink til å sparke fotball. Hvert eneste år er den skoleflinke sistemann i sin klasse. Og det står i avisa. Når guttene velger fotballag blir han alltid valgt sist, etter en forhandling om hvem som må ta ham. Gymlæreren synes dette er en god måte å ta ut lag på. Fotballflink belønnes, skoleflink straffes.
Les også dagens leder: Idar Kjølsvik reiser en viktig debatt
Ungdomsskolen er et tre år langt mareritt. Gutten sitter så langt fram i klasserommet som mulig. Heldigvis er det en til av samme sort på den raden. Av tredve elever er disse to de eneste som senere studerer på et universitet. Gutten merker at han på stadig flere områder kan mer enn lærerne. De er uansett mer opptatt av elevene bakerst. De to på fremste rad hjelper hverandre, konkurrerer på en kjærlig måte om å lære mest. Etter tre år står gutten igjen med et vitnemål med beste karakter i alle teorifag. Men ingen ser det. Ingen synes det er noe å skryte av. Han vet at dersom han uttrykker glede over bygdas beste vitnemål, vil bygdedyret sette inn kreftene på å jekke ham ned.
Nå bryter jeg et stort tabu. I alle fall for meg selv: Denne gutten er meg. Jeg er skoleflink. Og det er jeg ennå, tredve år etter at jeg gikk ut fra Skogn ungdomsskole. Jeg elsker å lære nye ting, forstå nye sammenhenger, tenke tanker ingen før har tenkt. Men å være skoleflink oppleves som en funksjonshemming. Ute i samfunnet har jeg aldri fått lovord, men alt for mange hån- og ukvemsord. Jeg vet at når dette leses, får mange et indre behov for å jekke meg ned. Jeg har stålsatt meg på å lese kommentatorfeltet og facebook nå i helga.
Nasjonale målinger viser at Nord-Trøndelag har under halvparten så mange flinke elever som det Oslo har. Vi ligger dårlig an i utvikling av næringsliv og utdanningsnivå i befolkningen. Dette er ikke genetisk betinget, men kulturelt. Bygdetrønderne er ikke dummere enn trondhjemmere og hovedstadsfolk. Men vi har en kultur som ikke utnytter folks intellekt. Vi har en kultur som hemmer utdanning, men heier fram de som er gode på ski eller i fotball. Å skylde på Janteloven er alt for enkelt. Vi er jo ikke imot at folk stikker seg ut og er flinke. Vi heier bare ikke på dem som kan fag, har refleksjonsevne, innsikt og evnen til å tenke nye tanker.
Ute i samfunnet har jeg aldri fått lovord, men alt for mange hån- og ukvemsord.
Fra min klasse var vi altså kun to som lot oss immatrikulere ved et universitet. Den andre ble igjen i Oslo, men jeg kom tilbake på grunn av gården. Ofte tenker jeg at han gjorde det beste valget. Jeg har opplevd det å være flink som en funksjonshemming på skolen og i samfunnet. Heime, og for meg selv, har jeg det bra. Å tenke kjapt og oppfatte komplekse sammenhenger er artig. Men prisen for det er høy. Det fører til såkalt «hjerneflukt», at de flinkeste reiser for aldri å komme tilbake. Det fører også til at de med lyse hoder ikke blir hjulpet og heiet fram, men heller hindres i å utvikle intellektet sitt. Til sammen blir vi da dummere enn det vi egentlig er. Og det går ut over det bygdetrønderske samfunnet vårt. Den første januar blir Levanger universitetsby. Og universitetet skal bemannes, både nå og i årene som kommer om vi skal ha noen sjanse til å utvikle oss. Da kan vi ikke ha en kultur som jager bort de skoleflinke.
Ingen betviler at det er bra for samfunnet at folk er flinke med hendene sine. Gode håndverkere bygger landet. Men noen må også grunnlegge kunnskapsbedrifter. Utvikle ny medisin og behandlingsmetoder. Vite hvordan innvandrere best integreres. Noen må arbeide fram etiske verdier, inkluderende livssyn og gi folk og samfunn retning framover. Noen må tenke gjennom fremtidens matproduksjon og arealplanlegging når klimaskiftet slår til. Noen må…. rett og slett være så flinke som bare mulig for at samfunnet skal ha det bra.
Idar Kjølsvik
Religionsforsker ved Høgskolen i Nord-Trøndelag
(Innlegget sto på trykk i Innherred lørdag 28. november 2015)
