Det pågår en spennende prosess i Verdal og Levanger nå, som kan ende med at kommunene slås sammen. I Levanger virker stemningen for en storkommune å være – ja, stor – mens det i Verdal er større skepsis.
Hvorfor kan vi ikke få ha kommunen i fred, og heller satse på interkommunalt samarbeid der det er nødvendig?
Dette må vi forvente at noen gir svar på
Interkommunale samarbeid har blitt svært vanlig i hele kommune-Norge, og det er ikke uvanlig at en kommune kan ha alt fra 30 til 70 ulike interkommunale samarbeid. Bakgrunnen for at det er så mange interkommunale løsninger, er at borgerne forventer stadig mer av det offentlige.
Noen eksempler: Det stilles krav til at barnevernet skal gripe inn når det er behov for det, og det forventes at kvaliteten er på topp når de gjør det. Det forventes at PP-tjenesten er på plass med personell og kompetanse til barn med spesielle behov. Tilsynet av barnehager må tilfredsstille statens krav til omfang, kvalitet og habilitet – noe små kommuner nesten ikke har sjanse til å klare. Søpla må hentes til oppsatt tid og ikke hope seg opp fordi renovatøren er syk. Skolen må ha høyt kvalifiserte lærere som sender elevene til topps på Pisa-prøvene. Oldemor Olga må få et godt tilbud på DMS-et eller sykehjemmet, der kravene til de ansattes kompetanse blir høyere. Kommunen bør ha egen folkehelsekoordinator som kan legge til rette for folkehelse og bidra til aktive barn og unge. Den juridiske kompetansen til saksbehandlere må være god, slik at det ikke fattes feil vedtak som fører til problemer for næringsdrivende og privatpersoner. Og så videre. Og så videre.
Alt dette forutsetter en stadig høyere kompetanse og en «robust» organisasjon. En robust organisasjon betyr ansatte med høy kompetanse, med et antall som er så stort at de ikke forvitrer faglig eller rakner dersom noen blir langtidssykemeldt eller slutter. Høy kompetanse er vanskelig å få rekruttert til små kommuner, fordi personer med høy kompetanse vanligvis vil ønske å jobbe sammen med andre personer med høy kompetanse.
Hovedpoenget er altså at kravene til offentlig sektor er langt, langt høyere i dag enn for bare få år siden. Vi som borgere har blitt brukere, og vi forventer høy kvalitet. Mens myndighetene forsøker å levere.
Et viktig mål med store kommuner og interkommunale samarbeid er at de skal gi mer robuste fagmiljø. I tillegg skal de gjerne gi bedre effektivitet og løse «wicked problems» - altså problemer som den enkelte kommune er for liten til å løse på egen hånd. Interkommunale samarbeid bidrar i stor grad til dette.
Men interkommunale samarbeid har også en del negative effekter, viser forskning som blant andre professor Dag Ingvar Jacobsen har gjort. De kan føre til høyere kostnader – det som i faglitteraturen kalles transaksjonskostnader (som alltid undervurderes). Dessuten forsvinner den demokratiske kontrollen i interkommunale samarbeid, for hvem skal velgerne holde til ansvar hvis det interkommunale samarbeidet svikter? Samtidig fører interkommunale samarbeid til en politisk elitedannelse. Det skapes arenaer der det «politiske A-laget» i kommunene får utfolde seg. I tillegg får man en styring som kan kalles «fragmentert» - altså nettverk som er vanskelig å ha oversikt over, og å lede. Hvem i all verden skal klare å ha reell oversikt og innsikt i 30, 50, 70 ulike samarbeidskonstellasjoner?
– I dag bruker vi tid og ressurser på å administrere oss bort fra det som er kommunens oppgaver. Det blir et interkommunalt selskap her, og en annen ordning der. Til slutt vet man nesten ikke hvilket møte man skal gå på, og man mister oversikten, sa en frustrert rådmann Michael Momyr i Roan kommune til Adressa 28.6.13 – og sluttet i jobben.
Når rådmannen ikke har oversikt – hvem skal da ha det?
Interkommunale samarbeid gir en del positive bidrag for de virkelig små kommunene, men er ingen «quick fix». Interkommunalt samarbeid løser noen problemer, men skaper nye – og de som skapes, er særlig av demokratisk art. Dette er problemer som ikke er så synlig i økonomenes kalkyler. Derfor er det lett å undervurdere dem – men de er viktige for den langsiktige legitimiteten til kommunen. For kommuner som ligger nært, med felles bo- og arbeidsmarked, er det mye som taler for sammenslåing framfor interkommunalt samarbeid.
For Levanger og Verdals del vurderer jeg saken slik: De to kommunene kan nok leve greit hver for seg – iallfall i ganske mange år. Ingen av kommunene er så små at det vil gå til skogs dersom de fortsetter hver for seg. Samtidig framstår det troverdig at kostnadene blir høyere når samkommunen legges ned. Fra et demokratisk ståsted er det meget uheldig å erstatte alt med interkommunale samarbeid. Vi holder oss i alle vestlige land med folkevalgte nivåer fordi velgerne skal kunne føre demokratisk kontroll med sine valgte politikere. Å basere sentrale velferdsoppgaver på interkommunalt samarbeid undergraver dette viktige prinsippet.
For det er et paradoks: Som borgere forventer vi stadig mer av det offentlige velferdsapparatet. Kvaliteten skal være topp – overalt – alltid. Men vi protesterer når myndighetene vil innrette forvaltningsgrensene (kommunegrensa) slik at de kan levere det vi ber om.