Det var en vesentlig grunn til at Frostas folkevalgte den gang valgte bort Stjørdal og gikk inn for at folkeavstemningen i mai skulle dreie seg om sammenslåing med Levanger eller fortsatt selvstendighet. Det var ultimatum fra Levanger som ordfører og rådmann overrumplet kommunestyret med midt ut i forrige kommunestyre.

Nå hadde kommunestyret fått summet seg i et par uker, kjent på folkeviljen, og valgte å gi blaffen i trusselen om at det ikke forelå noen avtale med Levanger om de samtidig ønsket å stemme over sammenslåing med Stjørdal. Derfor gikk det som det gikk på Frosta.

Hva nå? I Levanger og Verdal er det ulike reaksjoner på det som nå skjer. Oppgitthet over hva de som har forhandlet har stelt i stand preger mange. Noen slikker sine sår, mens andre ser muligheten til å påføre politiske motstandere nye sår. Men vi har også dem som ser på det siste som skjedde som en åpning til å få forhandlingene inn i et nytt spor.

I Verdal inntar Senterpartiet og Marit Voll en offensiv holdning når hun nå ønsker å overlate til rådmennene å gjøre ferdig en intensjonsavtale. Hun mener at det er flertall i kommunestyrene for å få fram en avtale for velgerne i Levanger og Verdal.

Er det realistisk? Jeg har lyst til å gi våre folkevalgte en (siste) sjanse til å få en bedre slutt på soga om kommunesammenslåing på Innherred. Jeg er uenig med Voll som vil overlate til rådmennene å gjøre avtalen ferdig. Det er politikerne som har tatt på seg denne jobben. De må beholde ansvaret og fullføre.

Det kan være et godt råd å gjøre utskiftinger i forhandlingsutvalgene. Hvorfor ikke gjøre som ordfører Ivar Vigdenes i Stjørdal? Han overlot forhandlingsledelsen til sin varaordfører og satte seg selv på sidelinja. Det fungerte i Stjørdal. Det er ikke noe nederlag om Robert Svarva og Bjørn Iversen gjør det samme hvis det skal til for å lande på en god måte. De redder ansiktet og gir velgerne en mulighet til å bestemme.

(Lederkommentar i Innherred 16. april 2016)