I dag tar jeg meg den frihet å heve blikket og se utenfor vår egen midte her på Innherred. Anledningen er dagen i dag. Den 3. mai, som av FN er utpekt som en internasjonal dag for pressefrihet. Da FNs generalforsamling i 1993 erklærte denne dagen, var det gjennom en resolusjon som slår fast at en fri, mangfoldig og uavhengig presse er en essensiell del av ethvert demokrati. De fleste jeg er i kontakt med er enig i at lokalavisa spiller en viktig rolle både for å forstå, men også passe på, lokaldemokratiet i våre to kommuner. Som en vaktbikkje når det trengs, som møteplass for meningsutveksling, som historieforteller og identitetsbygger.

Møte med Majid. For vel ett år siden ble jeg vist rundt av journalisten Majid i en av Teheran mindre aviser. Majid gjorde i sin hverdag det samme som jeg gjør, å rapportere om ting som skjer i våre lokalmiljø. Vi har vidt forskjellige rammebetingelser. Min pressefrihet er ikke truet. En gang iblant kan vi oppleve at noen prøver å legge begrensninger på oss, men ingen har myndighet eller skremsler som bringer oss til taushet.

Det er ikke uten grunn at vårt land er helt i den positive toppen i den såkalte pressefrihetsindeksen, utarbeides av den internasjonale organisasjonen Reportere uten grenser.

Majid bor i et land som er på motsatt ende av pressefrihets-indeksen. Hans nyheter blir sensurert. Gjør han ikke som myndighetene vil, trues han med straff. Det er ingen land i verden som fengsler så mange journalister som Iran.

Ikke ta for gitt. Det er lett å glemme. Det er lett å ta ting for gitt. Noen fikk oppleve, andre bare fikk bare høre eller lest om teaterstykket som ble vist på Falstad nylig. Om teatersjef Henry Gleditsch ved Trøndelag Teater som høsten 1942 ble henrettet av nazistene. Gleditsch var en av ti menn fra Trondheim som okkupasjonsmakta plukket ut for å statuere et eksempel og skremme motstanden til taushet. En annen som ble skutt i Falstadskogen var Harald Langhelle, redaktøren i Arbeider-Avisa. Det skjedde i her blant oss det som skjer andre steder i dag.

Iranske Majid bærer nok på den samme drømmen som jeg har. Om en dag å få gjøre sin jobb som reporter i et hjemland med pressefrihet. Imens tar de sjanser for en jobb og en oppgave de tror på, som oppleves som langt viktigere enn dem selv.

(Lederkommentar i Innherred 3. mai 2016)