Demokrati var et fint ord helt til Donald Trump ble valgt til president i USA. Nå undrer jeg, med flere, om det var riktig å gi enkelte stemmerett. Dette vil vi selvsagt aldri uttale offentlig, men vår tanke er fri.
Det kan virke som folk flest foretrekker de enkle løsningene. Middager som kan varmes opp i mikroen, vennskap gjennom sosiale medier og politikere som lover å bygge murer for å holde uønskede elementer ute. «Det enkle er ofte det beste», sier Rema 1000 reklamen og jeg har kommet fram til at jeg er uenig.
Det enkle er ofte dårskap. Det enkle er å akseptere de presenterte løsninger uten å stille spørsmål om deres riktighet. Det enkle er å arve andres oppfatninger uten selv å undersøke hvordan de har konkludert som de har gjort. Det enkle er å la andre gjøre jobben, og satse på at de gjør det greit nok. Da er man selv uten ansvar og kan følge de strømninger samfunnet ber oss følge.
Det enkle er å sette oss selv og vår komfort i sentrum, og når vi kjenner ubehag, uansett form, så må dette elimineres. Ikke bare elimineres, for helst vil vi ha noen eller noe å legge skylden på. Slik blir vårt ubehag aldri vårt eget ansvar. Derfor er det fint når det dukker opp en politiker som synes synd på oss og som med sin retorikk klarer å overbevise massene om at vi har blitt frarøvet det som er vårt. Vi følger dem som framstiller verden som svart og hvit, eller som oss og dem. Vi stemmer på dem som legger skylden på dem, og lover å gi godene tilbake til oss. Vi verdsetter kvinner som kaller en spade en spade og menn som sier de ikke er redd for å si det som det er.
Jeg har tenkt mye på dette mens jeg har observert populistiske partier og enkeltindivider ta over makten i gruppe etter gruppe, og nasjon etter nasjon de senere årene. De sier de appellerer til vår sunne fornuft, og, ikke minst, til folk flest. De erobrer verden ved å sympatisere med alle som ikke føler seg tilgodesett. I prosessen blir folk flest forlatt til sin egen skjebne. For det er selvsagt et spørsmål om hvordan man definerer «folk flest».
«Pass på», skriver CS Lewis, «at pasienten fortsetter å være totalt fokusert på politikk. Diskusjoner, politisk sladder og en besettelse med å finne feil ved mennesker han aldri har møtt er utmerkede distraksjoner fra å utvikle personlig karakter og dyd. Pass på at pasienten forblir full av frykt, frustrasjon og forakt for resten av menneskeheten slik at han aldri vil få lyst til å fremme rettferdighet, eller utvikle seg personlig. Få han (pasienten) til å tro at problemet ligger der ute, i det fordervede politiske systemet, i stedet for å innse at problemet faktisk ligger i han selv.»
Om vi bare kan skyve skylden på en annen gruppe, et annet system eller en annen president behøver vi ikke selv ta ansvar for våre egne handlinger og holdninger. Men kimen til forandring ligger i hjertet til hver og en av oss. Det er så enkelt. Svaret er så enkelt, men å gjennomføre er like utfordrende som å få kamelen gjennom nåløyet.
Donald Trump kjøpte et gedigent portrett av seg selv med penger som visstnok var gitt til veldedighet. Jeg har tenkt litt på dette portrettet og konkludert med at mange av oss også ville gjort det samme. Ikke så stort, kan hende, og sannsynligvis ikke rammet inn med gull. Men er det ikke en liten Trump i hver og en av oss, et lite menneske som så gjerne vil være stort? For iblandet vår ideologi er vår egen usikkerhet og, ikke minst, selviskhet. Ikke rart at ledere med lav moral, høy selvtillit og tvilsom IQ blir valgt til å lede nasjoner. De blir valgt av mennesker som selv kjenner trangen til anerkjennelse og som er på utkikk etter noen som kan hjelpe dem sette ord på tanker, gi håp om forandring. Ønsket om å bli sett, beundret og muligens forgudet ligger der, latent hos noen, og mer synlig hos andre.
Det finnes selvsagt ikke noe godt alternativ til demokrati. Men det frister noen ganger å innsette en diktator i stedet. Såfremt denne diktatoren har akkurat samme oppfatning av saker og ting som meg. Og nå kjenner jeg meg selv godt nok til å vite at også det hadde blitt en katastrofe.
Veien videre starter med meg. Den starter ikke ved å kritisere verken mitt lands eller verdens ledere. Den starter ved at jeg spør hva jeg kan gi i stedet for å forlange. Den starter med å være et godt forbilde. Jeg må fjerne meg selv fra sentrum, forminske selvportrettet, og i stedet putte et lite barn der. Et barn hvis framtid bygger på mine og dine valg.
Oddny Gumaer
Leder i organisasjonen Partners Norge