For en halvannen måned siden planla jeg dagens kronikk i Innherred. Jeg visste det var min tur rundt månedsskiftet. Kronikken skulle vekke leseren og bedre moralen – helst uten å være moralistisk. Temaet skulle være menns syn på kvinner, og moralen at menn burde skjerpe seg. Som den gode feminist jeg ønsker å være, skulle jeg styrke Innherreds kvinner i kampen for likeverd og likestilling. Det skulle skje gjennom å grave frem gode eksempler på menns dårlige holdninger. Helst skulle jeg få frem i lyset mannssjåvinisme og kvinneundertrykking som bryter med norsk lov.

Idar Kjølsvik, teolog og professor ved Nord Universitet, er fast spaltist i Innherred.

Det begynte veldig bra, for jeg fant stoff å ta av med en gang. Debatten i riksdekkende media raste om «Mannsgruppa Ottar». 12. oktober nådde den Stortingets talerstol. Gruppen var lukket, og kun menn fikk være med. Her ble kvinner generelt harselert med, og enkelte ble regelrett hetset. Særlig gikk det utover bloggeren Sophie Elise Isachsen, som virkelig fikk sitt pass påskrevet. Isachsen gikk offentlig ut med skriveriene, og fordømmelsen over denne mannsgruppa var total. Oppslagene og utsagnene kan faktisk kalles en «shitstorm» - media var 100% på den ene siden og selve ordskiftet uteble helt.

Midt i stormen så jeg muligheten for å henge meg på med en kronikk eller to. Kanskje kan jeg bidra med en etisk analyse, tenkte jeg. Vel å merke uten å bli moralistisk. Og jeg kan dra fordel av eget kjønn, nemlig gjennom å få innpass i den lukkede gruppen. Som sagt, så gjort. Jeg ble en av gutta, medlem nummer trettito-tusen og noe i «Ottar». Per dags dato er de enda ti tusen mer. Ved første blikk var jeg meget tilfreds. Her var det fullt av dårlige vitser. Riktignok pertentlig påkledt, Facebook tåler meget lite hud og ingen pupp. Heller ikke i lukkede mannegrupper.

Reaksjonene på medlemskapet i «Ottar» lot ikke vente på seg. Men de kom fra meget uventet hold. Flere titalls av mine nære og fjerne kvinnelige venner og noen mannlige tok kontakt og gjorde meg oppmerksom på hva jeg var blitt medlem av. De fleste var vennlige, og ville advare meg. De mente jeg sikkert var blitt lagt til gruppen mot min vilje. Jeg beroliget, og fortalte at jeg var en spion. En slags «trojansk hest», for dem som husker den historien. Andre var meget skuffet over meg, at jeg som en mann med så høy moral og profil likevel viste meg å være en mannsgris som alle de andre. Hvor mange som sa opp vennskapet – i alle fall på Facebook – vet jeg ikke. Jeg har ikke orket å telle etter.

Prosjektet mitt ble ikke som planlagt. Mannsgruppa Ottar er når alt kommer til alt nokså harmløs. Det handler mest om pupper og lår, biler og alkohol, mer og mindre artige scener der folk dummer seg ut. Moralen har definitivt et nivå jeg ikke ønsker å bruke som rettesnor hverken for oppdragelse av egne barn eller for lærerne vi utdanner ved universitetet. Holdningene til andre enn dem som ligner en selv er ikke de beste. Men det er likevel nokså harmløst. Gruppeledelsen er også blitt strenge med å ta «utskudd» i sin egen flokk. Etter episoden med bloggeren Sophie Elise Isachsen er dette rensket ut. I den halvannen måneden jeg har vært med, har innlegg loven kan sette spørsmålstegn ved blitt fjernet i løpet av sekunder og enkeltminutter. Det betyr imidlertid ikke at både den ene og den andre kan føle seg krenket. For det kan de. Og om andres mindreårige barn sniker seg inn, sier jeg fra til foreldrene om jeg kan.

Samtidig som jeg meldte meg inn i «Ottar», meldte jeg meg også inn i «SIAN – Stopp Islamiseringen Av Norge». På overflaten er gruppene nokså like. De morer seg på andres bekostning. Det er ikke fint, men det er lovlig. Det er også helt frivillig å gå inn på en slik side, og for «Ottars» del må du også aktivt søke om medlemskap, ikke bare klikke på «lik». Men forskjellene på «Ottar» og «SIAN» er likevel større enn likhetene. For SIAN er politisk. Ottar er en gutteklubb med dårlige vitser. Dersom noe står i fare for å bli politisk, blir det klubbet ned og fjernet. SIAN derimot, er en politisk bevegelse som vil forandre samfunnet. De ønsker at mørkhudede og ikke-kristne/humanetikere kastes ut av Norge. Særlig muslimer.

Når alt kommer til alt, bryr jeg meg egentlig lite om «Ottar». Moralen er ikke den beste, men det er nokså harmløst. SIAN er mye farligere. Og at ingen reagerte på at jeg meldte meg inn i SIAN, det er for meg et dårlig tegn. All ære til «naboer» av begge kjønn som passer på. Men vær i alle fall ivrig i tjenesten også når en politisk bevegelse ønsker å gjøre Norge ubeboelig for mørkhudede og muslimer av begge kjønn.

Idar Kjølsvik

Professor, Nord Universitet