Desember 2016 – juleforberedelsene er i full gang. På jobben går det i lysmesse, julevandringer, prekenfundering og gudstjenesteforberedelser – og hjemme øker bevisstheten om at snart MÅ jeg foreta den årlige ryddingen i rommet som er hjemmekontor, tørkerom, spillebule, bibliotek osv.
Egentlig tenker jeg ikke så mye på det – men kirken som jeg har tilhørt hele livet og som jeg har arbeidet i siden jeg var ferdig utdannet – står overfor en ganske stor forandring. Dette er siste jula jeg kan kalle meg «statskirkeprest». 31.desember 2016 har jeg Den norske stat som arbeidsgiver med kulturdepartement på toppen. 1. januar 2017 har jeg Den norske kirke som arbeidsgiver med kirkerådet på toppen. Det årsskiftet som ligger foran oss markerer slutten på en prosess som har vart i mange tiår – Den norske kirke går fra å være en statskirke – slik den har vært i 479 år - til å bli en fri og selvstendig folkekirke.
Som nevnt har denne endringen vokst frem over mange år. I 1984 fikk Den norske kirke sitt Kirkemøte – et representativt organ som kan kalles «Kirkens storting». I april 2008 kom det såkalte «Kirkeforliket» på stortinget. Alle stortingspartiene hadde da klart å bli enige om at, grunnloven skulle endres slik at Den norske stat ikke skal være tilknyttet den evangelisk-lutherske tro. Kirken fikk da myndighet til å velge sine egne ledere – proster og biskoper. I mai 2012 ble disse endringene gjennomført, men prestene i Den norske kirke hadde fortsatt staten som arbeidsgiver. Dette endrer seg altså ved det årsskiftet som nærmer seg. 1. januar 2017 finnes ikke statskirken lenger.
Endringen som nå skjer krever et ganske stort identitetsskifte for oss som jobber i kirken. Mange av de eldre prestene i kirken var embetsmenn da de startet som prester for 30-40 år siden. Det vil si at de ble ansatt av kongen i statsråd. I 479 år har Den norske kirke vært en del av statsapparatet. Dermed har kirken også hatt en god del privilegier. Disse privilegiene forsvinner nå sakte men sikkert. Dette er utfordrende og til dels smertefullt for oss som arbeider i kirken, men det byr også på store muligheter. Historien har vel vist oss at det å være «gift» med makten ikke alltid har hjulpet oss til å løfte frem alle sidene ved det som Jesus stod for. «Skilsmissen» fra makten gir kirken utfordringer og muligheter.
Endringene som nå skjer krever et identitetsskifte for Den norske kirke som organisasjon, men det blir tydeligere og tydeligere at det også stimulerer et identitetsskifte for det enkelte kirkemedlem. Jeg har inntrykk av at ganske mange av medlemmene i min kirke har et ganske avslappet forhold til videreformidling av julens kristne budskap. Dette har sammenheng med at mange tenker at julens kristne dimensjon, den får barna med seg gjennom skole, juletrefester, julekonserter, barne - TV osv. Slik har det jo vært i generasjon etter generasjon i Norge.
Sannheten er at den kristne julens selvfølgelige plass i samfunnet vårt er i ferd med å fade ut. Mange barn som bor på Innherred deltar ikke på skolegudstjenester før jul. Antallet kristne julesanger som er «allemannseie» synker stadig, og du skal lete lenge på Magneten etter julepynt som eksklusivt leder tankene mot Julens kristne dimensjon. Dersom allmenkringkasternes barneprogrammer skulle komme i skade for å henvise til juleevangeliet, så kan du være helt sikker på at Jens Brun-Pedersen i Humanetisk forbund «går bananas» i alle tilgjengelige medier.
I alle de år har kirkeansatte innledet julevandringer og julegudstjenester med frasen: «I dag skal vi samles rundt det som er det egentlige innholdet i julen». Spørsmålet er om vi ikke bør slutte å si det. For i dag er julens egentlige innhold ganske mye forskjellig. Det er altså ikke bare Den norske kirke som organisasjon som må gjennom et identitetsskifte, det må også det enkelte kirkemedlem. Folkekirkens medlemmer kan ikke lenger regne det som en selvfølge at den allmenne kulturen formidler julens kristne innhold.
Dersom du er kirkemedlem blir du altså, i større grad enn før, utfordret til å gjøre bevisste valg rundt spørsmålet om julens kristne innhold skal være en del av din julefeiring.
Hvis du vil at dine barn og barnebarn skal få et forhold til julen som kristen høytid så må du nå ta beviste valg om å gjøre juleevangeliet til en del av deres jul. Det kan du gjøre ved å oppsøke en av julens gudstjenester. Det kan du gjøre ved å la adventstiden være preget av de mange kjente julesalmene og lære dem bort til dem som ikke kan dem. Det kan du gjøre ved å la en julekrybbe inngå i hjemmets julepynt. Det kan du gjøre ved å ta frem familiebibelen under julemiddagen og lese den gamle fortellingen fra Lukasevangeliets andre kapittel.
1. januar 2017 er statskirken historie. Allmenkulturens selvfølgelige formidling av julens kristne innhold vil etter all sannsynlighet også forsvinne mer og mer. Nå er det opp til hver enkelt familie å tenke igjennom sin egen feiring og bevisste valg har aldri noen hatt vondt av. Lykke til.
Kjartan Bergslid
sokneprest i Levanger