Oluf Dimitri Røe er overlege i onkologi (kreftbehandling) ved Sykehuset Levanger. Han er også styremedlem i Helsetjenesteaksjonen. Aksjonen sier at den arbeider for å bevare vårt gode, solidariske og rettferdige helsevesen der alle har like rettigheter.

Sammen med lederen i Helsetjenesteaksjonen, Torgeir Bruun Wyller, har Røe skrevet dette innlegget i forkant av at Kvinnsland-utvalget legger fram sin innstilling torsdag 1. desember.  Utvalget har utredet ny organisering av eierskapet til spesialisthelsetjenesten

Her er innlegget fra Oluf Dimitri Røe og Torgeir Bruun Wyller:

Mens det koker på gulvet i helsevesenet, i politiet, på skolene og i NAV, skal Kvinnsland-utvalget levere sin rapport om hvordan sykehusene bør styres. Utvalget skal legge til grunn en styringsmodell som hver eneste dag fører til at pasienter, innbyggere og elever blir forsømt. I andre land er denne modellen erklært død. Her hjemme forsvarer styringseliten sine imperier mot endringer.

I helsevesenet blir hundretusener av pasienter «glemt» av «systemet». I politiet blir tung narkotikakriminalitet nedprioritert. I grunnskolen blir elevenes prestasjoner målt mot prestasjoner i land der barna får fysisk juling på skolen. I NAV fattes vedtak på sviktende grunnlag for å øke vedtaksproduksjonen(!). Hvordan er dette i det hele tatt mulig dersom disse sektorene har hovedfokuset på de «brukerne» og det samfunnet de skal tjene?!

En av de grunnleggende årsakene til problemene finner vi i den styringsideologien som er gjeldende for hele offentlig sektor – New Public Management (NPM). Innenfor spesialisthelsetjenesten har denne ideologien hatt sin funksjon, og ført til bedre kontroll på økonomien, men man bremset ikke opp i tide.

Som i de andre sektorene tok økonomismens virkelighetsforståelse og språk overhånd, og førte fokuset sakte men sikkert bort fra det opprinnelige formålet med tjenestene. Nå ligger ikke hovedfokuset lenger på pasienten, den arbeidsledige, på eleven eller på trygghet for befolkningen. Systemets hovedfokus er nå rettet mot produsert økonomisk resultat i hver enkelt lille resultatenhet.

Det paradoksale er at den ideologien som tidligere førte til kostnadsreduksjoner, nå fører til sløsing med offentlige ressurser i stor skala. Det har gått altfor langt, og ideologien virker nå mot sin hensikt. Fagfolk på en rekke områder blir brukt til å rapportere på produksjon - som om omsorg, trygghet og læring kunne produseres i en fabrikk. Disse ressurser kunne i stedet vært brukt til tjenester og videreutvikling av tjenester til befolkningen. Nå misbrukes disse ressursene i et rapporteringstyranni. NPM er derfor ikke en bærekraftig ideologi, og tiden er overmoden for å korrigere kursen i retning av en mer balansert styringsform.

Det er gledelig at det nødvendige paradigmeskiftet har startet, selv om dette skjer i andre land. Essensen i de endringene som så langt har blir gjennomført er reduksjon av formålsløs målstyring, fjerning av meningsløse produksjonsbegrep og mer tillit til fagfolk . Ett eksempel er Region Midtjylland og Sjælland i Danmark, som har fjernet produksjons- og aktivitetsstyringen i sykehusene totalt – så langt med svært gode resultater. Et annet eksempel er Skottland som har avskaffet helseforetaksmodellen – det også med svært gode resultater.

Problemet. De fleste forstår at vi mennesker hverken er 100% egoistiske eller 100% rasjonelle. Likevel er det dette menneskesynet (fra økonomisk teori) som ligger til grunn for styringen av offentlig sektor. Konsekvensen er at mistillit til mennesker er en grunnleggende del av styringsideologien. Sammen med mål- og resultatstyring, og verktøyer for konkurranseutsetting, er dette kjernen i NPM.

Det må nødvendigvis gå dårlig når helsearbeidere som vil yte omsorg møter en ideologi som er basert på mistillit. Denne kulturkollisjonen blir neppe dempet av at dilemmaer ikke blir løst der de burde, men konsekvent blir skjøvet nedover i hierarkiet – gjerne ned til dem som ikke har forutsetninger for å løse dem. Ledelse handler blant annet om å skape mening i andres liv, og det gir ikke mening for omsorgsarbeidere at resultatenhetens målsettinger og rapporteringskrav skal være viktigere enn pasientene. Tilsvarende kulturkollisjoner finner vi dessverre innenfor politiet, utdanningsinstitusjonene, og øvrige offentlige sektorer.

Problemet er at ingen av de kriteriene som må være til stede for at NPM skal fungere er til stede i offentlig sektor. Det er derfor ganske opplagt at det må gå som det går innenfor helse, politi, NAV og utdanning. Så har da også snart alle innsett at NPM var en flopp. Selv ideologiens opphavsmann, den anerkjente britiske professoren Christopher Hood, har forlatt sin egen ideologi.

I den norske styringseliten derimot, er det rungende stille. Der har nok NPM blitt en så selvfølgelig del av tilværelsen at det ikke stilles kritiske spørsmål lenger. NPM har blitt en del av kulturen, og styringseliten vet at det å beherske en kultur gir makt. De vokter derfor sine egne imperier mot kritiske spørsmål og konstruktiv kritikk. Mange tar dessverre ikke innover seg at en åpen og kritisk debatt er utviklingens beste venn. Det er et paradoks at åpenhet gjerne er vedtatt politikk i de ulike organisasjonene, mens realiteten er at mange ledere har motarbeidet dette og skapt en fryktkultur mot å ytre seg. Dette er destruktivt lederskap.

På gulvet koker det blant både fagfolk og brukere. Hundretusener av fagfolk er frustrerte fordi enheten de jobber i har hovedfokuset på «produksjon», og at «brukeren» bare skal «snu i døren» - naturligvis etter at vedkommende har lagt igjen den medfølgende brukerfinansieringen i resepsjonen. Hundretusener av brukere er frustrerte fordi det er krevende å navigere i labyrinten av offentlige enheter som ikke har fokus på å hjelpe, men på å produsere ett eller annet som er totalt irrelevant for nettopp brukeren. Spørsmålet blir derfor ikke om det kommer et paradigmeskifte – spørsmålet blir når, hvordan, og med hvilket innhold paradigmeskiftet kommer.

Helsetjenesteaksjonens (HTAs) løsninger. Nå er det på tide å tenke nytt i hele offentlig sektor - for som Einstein hevdet; «vi kan ikke løse de problemene vi har med de samme tankemønstrene som vi hadde da vi skapte dem».

Offentlig sektor kan sammenlignes med en supertanker som er på full fart på feil kurs. Det trengs en kursendring, men offentlig sektor har sin egen masse og sin egen fremdrift, og kan derfor ikke snus på en femøring. Paradigmeskiftet bør derfor gjennomføres som en jevn, men tydelig kursendring.

Kursendringen bør bygges på gode erfaringer fra andre land, og inkludere:

  • reduksjon av formålsløs målstyring

  • fjerning av meningsløse produksjonsbegrep

  • mer tillit til fagfolk

  • fjerning av foretaksmodellen

  • mindre administrasjon og mer ledelse

Denne kursendringen kommer ikke Kvinnsland-utvalget til å starte. Vi spår at rapporten deres blir en fortsettelse av det vi vet fungerer dårlig; Regionale Helseforetak, kanskje et nytt direktorat – kanskje blir ikke utvalget engang enige om en konklusjon. Ingenting ville glede oss mer enn om det viser seg at vi tar grundig feil.

Oluf Dimitri Røe

Overlege i onkologi, Sykehuset Levanger

Styremedlem i Helsetjenesteaksjonen (HTA)

Torgeir Bruun Wyller

Professor i geriatri, Oslo Universitetssykehus.

Leder i Helsetjenesteaksjonen (HTA)