Debatten om byantikvar i lokalavisa i 2014 led sterkt under at rent materielle argumenter i for stor grad har fikk dominere. Nu dukker de immaterielle argumentene opp for fullt på mimresida til levangsbygg på Facebook i forbindelse med et tilbygg til den gamle rektorboligen øverst i Kirkegata. To hundre år etter Grunnloven må vi tørre å løfte blikket og se på de immaterielle argumentene hva stillingen som byantikvar angår. Hva var de de facto kommunestyret skulle ta stilling til?
Et sentralt premiss i vårt moderne demokrati er prinsippet om en mann en stemme. Gjennom valgkanalen skal folkeviljen komme til uttrykk. Demokrati betyr bent frem folkestyre. Hvordan går det med folkeviljen når vi stadig får flere byråkrater, som byantikvar, mens betingelsene for den lokale folkeviljen blir dårligere? Jeg skal komme tilbake til det i fortsettelsen.
Men først vil jeg ta opp det bidraget til overbyråkratisering og dobbeltarbeid, ja trippelarbeid, om en byantikvar representerer. Byantikvaren skal de facto ikke representere folkeviljen, men rikspolitiske vernehensyn. Men de hensyn er det allerede mange som ivaretar. Fylkestinget i NT lagde allerede i 2009 en plan for kulturminner i fylket. Planen har vært styrende også for Levanger. Fylkestinget skal ideelt sett være et uttrykk for den regionale folkeviljen. Problemet er at fylkestinget og byråkratene i Fykets Hus på Steinkjer gjennom dette styringsdokumentet utfører arbeid som embetsverket i Staten alt gjør. En kunne selvsagt tenke seg at Staten da trakk seg tilbake qua kulturminner angår.
Men det gjør Staten ikke. Det kan den ikke. I en rettstat må noen kontrollere at lover og regler følges. Resultatet blir et veldig dobbeltarbeid. Masse embetsmenn, byråkrater i stat og fylkeskommune, og kommune gjør akkurat de samme oppgavene i dag. Det ser man spesielt på området som gjelder arealplanlegging, miljø og kulturminnevern. Det er kostnadsdrivende, og ansvaret blir spredd. I tillegg har man fått økende domstolprøving av politiske vedtak.
Dette gjør også sitt til at kommunene som byråkratiske og politiske enheter blir kontraproduktive. Det er så mange som skal ha et ord med i laget, at avgjørelser tar urimelig lang tid. Dessuten lider jordvern, kulturminnevern og regional og lokal planlegging under interessekamper mellom de forskjellige kommunene. Vi får stadig omkamper. Taperne blir næringsliv og folk flest som venter i langdrag på å få byggesøknader godkjent.
Så fikk vi likevel en byantikvarstilling i Levanger kommune;: byantikvaren gjør omtrent det samme arbeid som byråkratene i fylket og embetsmennene i Staten gjør. Tidligere statsminister og fylkesmann, Kåre Willoch, har med stor kraft hevdet at man ikke får noen holdbar løsning på dette problemet uten en dyptgripende politisk reform, der fylkeskommunene gjøres om til samarbeidsorganer for primærkommunene, i stedet for å være overkommuner.
Så tilbake til det demokratiske argumentet: Vi er enige om at premisset for demokratiet i kommunen vår er at Levangers befolkning gjennom representativt demokrati (formannskap, kommunestyre), skal ha en hånd på rattet i styringen og utviklingen i Levanger. Så hvorfor så ikke byantikvar-tilhengerne at en byantikvar som skal hensynta rikspolitiske hensyn, også kan komme til å undergrave den lokale folkeviljen?
Det kan også tenke seg at byantikvarens interesser og mandat vil komme i direkte konflikt med den lokale folkeviljen. Hva gjør man da? Skal man la byantikvaren trumfe den lokale folkeviljen? Enkelte var ikke mer beskjedne enn at de hevder at for eksempel Røskaft-gården ikke ville blitt restaurert fordi den dumme folkeviljen har fått for stort gjennomslag. Men fordelen med et folkedemokrati, som jeg selv foretrekker, er tross alt at man kan velge styringsrepresentanter i et marked, og skifte dem ut om de ikke regjerer etter de preferanser en selv har ved hver demokratiske korsvei.
Den store utfordringen fremover blir uansett i å ivareta vår styreform, demokratiet. Det gjelder særlig i en tid der vi står foran en omfattende kommunereform. Får moderniseringsminister Jan Tore Sanner det som han vil, vil vi etter alle solemerker få en enda mer byråkratisering av lokalsamfunnet. Det innebærer mindre makt til deg og meg, og mer makt til teknokrater som byantikvar, miljøvernsjef, og så videre.
- Det handler om å skape engasjement
Terje Carlsen
frilans journalist