Omtrent som denne overskriften starter «Historien om et gult hus», fortellingen om Krisesenteret i Nord-Trøndelag. Boka, som du kan lese om i artikkelen som står ved siden av, er et viktig bidrag til vår nære historie. Dette var et omdiskutert initiativ da det ble tatt i 1980. I dag er det vel nesten ingen som trekker i tvil behovet for et slikt tilfluktssted for kvinner og barn på flukt fra vold og trakassering.

Les også: I starten ble det kalt «skilsmissesentralen»

Det var Kvinnefronten i Verdal som tok initiativet. Etter hvert sluttet kvinnegrupper ved andre tettsteder i fylket seg til. Knapt tre år etter at det første krisesenteret ble etablert i Skandinavia, i Oslo i 1978, ble også Krisesenteret for voldtatte og mishandla kvinner i Nord-Trøndelag åpnet i Verdal. Det skjedde altså i mars 1981.

Frivillighet. Det er en stor innsats nordtrønderske kvinner har lagt ned for å holde liv i senteret. Om lag 500 har gjennom årene jobbet ved senteret. Noen få som ansatte, de fleste som frivillige som i sum har dekket over 40000 vakter ved krisesenteret. Det har vært et puslespill å få vaktlister til å gå opp. I starten var det en enda større og mer krevende oppgave å få de relativt beskjedne budsjettene til å gå i hop.

Det gikk en bønn og en oppfordring til de nordtrønderske kommunene om å delta i en spleis. I flere av kommunestyrene var det en kamp om de x antall kroner per innbygger som senteret ba om. Ikke fordi kommunen var blakk, men fordi det satt folkevalgte rundt omkring som mente at det ikke var behov for et slikt tilbud. «Kvinnemishandling finnes ikke hos oss. Hvis den gjør det, kan vi ordne opp selv», var ord som ble uttalt. På folkemunne falt det enda hardere ord om krisesentret i Verdal.

Ingen selvfølge. Det gikk over nesten 30 år før samfunnet tok et større ansvar, da Stortinget i 2010 vedtok ved lov om at kommunene skulle ha et tilbud for kvinner, menn og barn som utsettes for vold eller trusler om vold i nære relasjoner. I høst ble senteret formelt overført til et interkommunal selskap. Drifta skal være sikret gjennom det kommunale inntektssystemet.

Det har vært en lang veg fra 1981 og fram til i dag. Noen var modigere enn andre og gikk foran. Vi andre har godt av å bli påminnet det noen ganger! Det er ikke alt som er en selvfølge.

(Lederkommentar i Innherred 6. desember 2016)