Jeg husker den tiden da det ennå var små spesialforretninger i Levanger sentrum. Jeg husker at det var fiske- og slakterbutikker, jeg husker Tømmerås musikk, lekebutikker, og jeg husker at det var flere sko- og sportsbutikker. Det var opptil flere konditori, og jeg husker meieriutsalget i meierigården som farmor tok meg med til. Da jeg var litt eldre, handlet jeg musikk i den gamle butikken til Renbjør hvor man også kunne framkalle bilder, noen ganger sto gamle Renbjør selv bak disken. På gamle prospektkort fra sentrum ser Levanger faktisk ut som et levende sentrum, og dermed også som en by. Men jeg husker også den tiden da Magneten kjøpesenter ute ved Moan begynte å gjøre seg gjeldende. Levanger sentrum ble aldri det samme etter dette.
I dag er kjøpesenteret større enn noen sinne, og det legges opp til ytterligere utbygging på jordene rundt. Treffende nok spøker mine arkeolog-kolleger i Trondheim om at Levanger har skiftet navn til Magneten; det skyldes ikke kun storby-arroganse, og jeg finner det mer morsomt enn provoserende. Det som derimot er provoserende er at Berg eiendom omtaler nysatsingen og utvidelsen ved Magneten som «utvikling av en ny bydel», og som «satsing på sentrum», jevnfør saken i Innherred av 1. desember i år.
At Berg eiendom har store visjoner for det de ser på som byutvikling er vel og bra for deres del, men det dreper de facto byen. For ordens skyld; med byen mener jeg sentrumsgatene, den regulerte bybebyggelsen med gateløp, det som fram til 1960-tallet var en egen bykommune. Jordene ved Moan, og der hvor Magneten ligger, lå opprinnelig i Frol kommune.
Å flytte Vinmonopolet ut av byen ville ha vært en siste spiker i kista, men her fikk man heldigvis til et levelig kompromiss. For å ikke levne noen tvil; Moan, eller Magneten, er ingen ny bydel, men Berg eiendoms private handelsmekka, bygd opp, og promotert av, blåruss uten forståelse for by-tradisjoner og historie, noe som blant annet det konstruerte eiendomsspekulasjons-toponymet «Moafjæra» er et eksempel på, jevnfør tidligere debatter i Innherred.
Etter kulturminneloven, og Riksantikvarens formål med fredning av kulturmiljø, heter det at «Stedstilhørighet og forankring til fortiden gir trygghet, trivsel og felleskapsfølelse.» Utbygging av kjøpesenter og handelsområdet vil aldri kunne erstatte gateliv og folketorv. Kan tenkes vil utbygging på Moan gi økonomiske ringvirkninger, jeg kan til en viss grad se deres poeng, men det er først og fremst Berg eiendom som profiterer på dette.
Det burde være mulig å legge mer til rette for utvikling av det faktiske sentrum, det vil si det som fra gammelt av faktisk var byen. Her burde gårdeiere også ta sin del av ansvaret for å tilrettelegge, blant annet ved å senke leiepriser. Eventuell mangel på fleksibilitet i forbindelse med vernebestemmelser og Cita Slow lar jeg ligge her, men det som er et faktum er at Norge er i verdenstoppen når det kommer til kjøpesenterutbygging, til og med i USA er utbyggingen på tilbakegang. I Europa finnes det flere gode eksempler på at regulering hjelper. Men i Norge er det flere småbyer som trues av kjøpesenterutbygging, Levanger er dessverre ikke den eneste i så måte, skjønt stedet ble nevnt i en liste over norske skrekkeksempler i en Aftenposten-artikkel. Mangel på parkering brukes som et argument, men at folk vil kunne kjøre helt til døra er langt på vei latskap. Framveksten av det man i samfunnsgeografien omtaler som "bilbyen" bør ikke diktere norsk småbyutvikling. Dessuten har både miljø og folkehelse har godt av mindre bilkjøring. Samfunnet som helhet har helt sikkert godt av mindre likhetstankegang også; la sentrum få være sentrum.
Innunder kulturmiljø og landskap, kommer i tillegg vern av jordbruksareal, noe som i denne saken er oppe til diskusjon. Det er et lokalt, men for så vidt også et globalt, problem at landbruksareal bygges ut. Adressa skrev nylig om hemmelige opsjonsavtaler på matjord, jevnfør sak av 2. desember i år, og at dette er noe som truer jordvernet. Jeg skal ikke spre påstander om konspirasjoner, allikevel er det ikke til å stikke under stol at det lukter av opsjonsavtaler når Berg eiendom ønsker å bygge ut store jordbruksareal. Nesten mer påtakelig er det at de får lov til å styre «byutviklingen», noe som har en aldri så liten eim av lobbyvirksomhet.
Veksten i og rundt i Magneten, og byens nedgang, er ikke irreversible prosesser, det er mulig å bevare både by og jordbruksareal. I stedet for å gi ytterlige konsesjoner på Moan, bør man se på hva som kan gjøres i bykjernen. I alle fall om man skal leve opp til Cita Slow-idealene. Kongsberg og Kragerø trekkes av by- og samfunnsforskere fram som gode eksempler på at alternativer til kjøpesentre utenfor bykjernene er mulig, kanskje kunne man fra Levangers side ta seg en tur dit for å lære av deres erfaringer. Jeg har fremdeles tro på at Levanger kan bli en levende by igjen.
Are Skarstein Kolberg