For enkelte får overskriften julestemningen til å bre seg i kroppen. For andre får den kaffen til å sette seg i halsen. Strofen innleder en av de mest kjente julesalmene våre. Det som i alle fall er sikkert, er at den gamle teksten av Ingemann fra 1850 har kraft i seg til å engasjere oss også i 2016. Det har vi sett eksempel på den siste uka. Like før helgen kunne vi lese i Romsdals budstikke at da «Deilig er jorden» ble foreslått sunget på avslutningen av desember-møtet i kommunestyret i Molde, - ja, da marsjerte SV-politikerne ut i protest. - Vi blir gjerne med og synger julesanger for full hals, så lenge vi ikke trenger å blande inn Gud, Jesus eller Den hellige ånd, sier Kim Thoresen- Vestre (SV) til avisen.
Salmen går altså på dypt vann. Denne høsten har vært preget av en uvanlig sterk og langvarig debatt om skolegudstjenestens plass. Er det riktig å prakke kristendom på barn og unge i vår multikulturelle tid? Underforstått: For å synge «Deilig er jorden» må man vel ha et minstemål av personlig kristen tro? Og siden alle åpenbart ikke bekjenner kristen tro i dette landet, bør følgelig heller ikke salmen synges verken i kommunestyresalen eller når skolebarna avslutter skoleåret.
Dette er etter mitt skjønn en fullstendig kortslutning. I debatten som har gått glemmes det at religion i ethvert samfunn må forstås som noe mer enn tro og livssyn. Religion er også kulturarv. Og som kulturarv hører kristendommen med til de grunnleggende rammebetingelser for alle som bor i landet vårt, uavhengig av personlig livssyn. Dessverre glimrer kulturperspektivet ofte fullstendig med sitt fravær i debatten om religionens rolle i samfunnet vårt.
En som har forstått dette perspektivet er journalist Andreas Hompland. I en kronikk i Dagbladet sier han: «Du skal ikkje grava særlig djupt i oss norskingar, heller ikkje i dei mest fritenkarske og gudlause mellom oss, før du finn ein luthersk protestant. Vantru og gudlause, men med sterke føringar frå språkets og ordas makt, myter og metaforar og mentalitet, individuelt ansvar og samvittighet, med hang til rasjonell argumentasjon, arbeidsmoral og betydelege dosar puritanisme. Vi er sekulære protestantar i tankar, ord og gjerningar.»
Tidligere biskop Finn Wagle kommenterer Hompland slik: - Dette uttrykker på en slående måte kristendommens sivilisatoriske betydning, hinsides personlig tro. I Grunnlovens verdiparagraf heter det: «Værdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv». Dette er en formulering som handler om sammenheng og historie, om å vedkjenne seg sin arv. Den et uttrykk for hvordan kristendom og humanisme gjennom et helt årtusen har preget landet vårt og fremdeles gjør det – hinsides tro og lære.
Det er i dette perspektivet det blir riktig å synge «Deilig er jorden» - for alle. Den er en del av vår kulturelle arv, uavhengig av personlig tro. Denne arven bør vi vel alle kunne vedkjenne oss? Hele vårt samfunn bygger på de kristne verdiene, uansett om vi tror eller ikke. Den preger måten vi tenker på, språket vårt, handlingene våre. Og mange av salmene våre gir oss faktisk hjelp til holde fast på denne arven. «Deilig er jorden» er en av dem.
Så la oss synge «Deilig er jorden», dere! Det kan vi gjøre med stor frimodighet, uavhengig av trosmessig ståsted. Salmen er et fortettet uttrykk for innholdet i den kulturkretsen vi tilhører, i den kristne og humanistiske arv vi bærer med oss i dette landet. Den handler om vårt særpreg, om det som har formet oss, i likhet med at andre mennesker på vår jord også har sine ståsteder og sin egen arv.
Så er det naturligvis svært tankevekkende at jorden ofte oppleves aldeles motsatt av det teksten sier. Jorden er jo så langt fra et deilig sted for alle. For oss, kanskje? Vi har hørt de sterke historiene den siste uka som Oddny Gumaer har brakt med seg hjem fra et krigsherjet Aleppo. Og for ikke lenge siden kunne vi lese om våre kristne søskens lidelser som flykter i hopetall fra Midtøsten på grunn av fiendtlige naboer.
Hvordan kan vi synge om at jorden er deilig i vår tid? Jeg mener at vi bør synge salmen nettopp i vår tid; som en protestsang, en protest mot den urett som begås mot uskyldige mennesker i denne verden. Og da bør vi synge av full hals! Men vi bør også synge den som en sang om håp! Den kaller oss til handling og til å stå opp mot uretten. Og ikke minst handler den også om at vi mennesker aldri er helt forlatt, noe som Ingemann uttrykker slik i sin siste strofe: «Oss er en evig Frelser født!»
Gledelig jul!
Nils Åge Aune
prost i Sør-Innherad