Roger Rein er ansvarlig redaktør i Innherred.

Vi står ved avslutningen på et spesielt år. Et år da velgere i en rekke land viste fingeren til makta og gjorde som de ville. Mot alle odds ble Donald Trump valgt som president i USA. I Storbritannia trosset folket alle råd og stemte for å melde landet ut av EU. Også i andre land nært oss ligger det an til store omveltninger på det politiske området. Vårt lille land er heller ikke skjermet og upåvirket av det postfaktuelle samfunn. Det er dette nyordet som flere tyr til når de søker forklaring på det som nå skjer i verden.

Postfaktuell, postfaktuell politikk eller det postfaktuelle samfunn er en tilstand hvor samfunnsdebatt i stor grad er frakoblet hva som er fakta, og argumenter fremsettes ut fra hvorvidt de appellerer til følelser uavhengig av om de er sanne eller ikke. Postfaktuell debatt kjennetegnes av påstander fortsetter å fremsettes selv om det er avsannet og store deler av velgere synes å være likegyldige til sannhetsgehalten i argumentasjonen. (Kilde: Wikipedia)

Det er all grunn til å ta denne utviklinga på alvor. Det er ingen ønskesituasjon. Vi ser et ordskifte som blir veldig vanskelig å bevege seg i når løgnen blir blandet med sannhet, ekspertisen blir avfeid med at folk vil tenke selv og fakta blir avvist og stemplet som politisk korrekt (PK).

Det er også viktig å holde tunga rett i munnen for den som ønsker å møte og motarbeide utviklingen. Den største tabben vi kan gjøre er å gjøre dette til noe helt nytt. Vi lager vår egen løgn om vi framstiller et bilde som forteller oss at vi fram til nå har hatt et samfunn med ordentlig politiske debatter som har vært basert på fakta og sannhet. Der den offentlige informasjonen og det som mediene har båret til torgs har vært sannheten med stor «S».

Følelser, følelser og følelser. Fakta og sannhet har alltid hatt dårlige tider innenfor politikken. Det samme må også sies om forskningsresultater og såkalte ekspertråd. De som har lyktes med sine politiske prosjekter har først og fremst gjort det fordi de har spilt på følelser, på ideologiske drømmer og ved å peke ut en retning. De har gått til valg på svulstige valgløfter. Hvor stor andel av dem er innfridd når makta er vunnet?

Og hvem er ekspertene som gir råd som må følges? Er det økonomene? Ja, til en viss grad selvsagt. Men hadde de forvaltet en vitenskap med en sannhet, kunne ikke det blå partiet gått til valg med løfter om store skattelettelser, og tilsvarende det røde partiet med en politikk for store velferdsløft og økte offentlige utgifter. Det henger ikke i hop. Den som lykkes innenfor politikken spiller på følelser og allierer seg med eksperten som gir de råd som passer. Og de tar en løgn når det måtte passe dem.

Hva er annerledes? Men, har det ikke blitt verre nå? Ser vi ikke konturene av en utvikling som er akselererende og som er til skade for debatten og demokratiet?

Mange av oss vil nok være enig i det. Men ikke alle. I motsetning til tidligere har vi i dag fått et samfunn der alle er sine egne redaktører. Et uredigert ordskifte som domineres av dem som er størst i kjeften og som uten blygsel kan servere en løgn. De fleste er enige om at Donald Trump er den største bløffmakeren av alle. Det forhindret ham ikke i å bli valgt som USAs neste president.

Men du ser vel også at han ikke er den første presidenten som har løyet til sitt folk. «I did not have sexual relations with that woman» (Bill Clinton 1998).

Donald Trump blir heller ikke den siste som lyver.

Mitt hovedpoeng og ønske er også å bekjempe utviklingen vi nå ser. Jeg tror den er svært uheldig.

Men, det vil være en stor tabbe om vi gjør det med å fremstille «oss» som de skinnhellige og «de andre» som løgnhalser og rebeller.

Roger Rein

ansvarlig redaktør i Innherred