Verdens eldste kino - hvordan ble den det?

«Det er lite sannsynlig at verdens eldste kino og hundre årsjubileum som kommunal kino ville vært en realitet uten den gullalder som krigen skapte økonomisk for Levanger.»

Terje Carlsen

Debatt

Idar Kjølsviks bok, Levanger kino-verdens eldste kino i kontinuerlig drift, er en viktig bok i lokalhistorisk sammenheng. Boken har noen mangler, både i historiefremstillingen og analysen, og fremstillingen bærer preg av at primærkilder og sekundærkilder tilveieskaffet i en fei, som f.eks de jeg bidro med (tips om Olaf Ove Gundersen som kilde og sentrale datoer i mitt manus fra 1992, Levanger--Avisa). Kildekritikk er kanskje heller ikke professorens sterke side. Den manglende behandling av hva krigen betød for kinoøkonomien i Levanger, også i lang tid etter krigen, er mest iøynefallende, og som det her vil være intellektuelt redelig å gjøre rede for. Likens er ikke re-åpningen i 1993 utførlig behandlet, samt en rekke andre saker av kinohistorisk interesse. Det kan heller ikke være riktig at Valentin Rosenlund måtte fratre som kinosjef alt i 1940. Jeg begrenser imidlertid kronikken til å behandle krigens innflytelse på kinoøkonomien:

Kjølsviks bok er som sagt er en viktig bok og bidrag for kulturkommunene Levanger. Men har altså ikke uvesentlige mangler, blant annet fra krigstiden, og hvordan denne dannet grunnlaget for forbedringer, utbygginger og ombygginger i den sosiale og tekniske infrastrukturen etter krigen. For det første økte de sentrale NS myndigheter den økonomiske støtten til kinoene mye, alt tidlig i krigen. Kino var et viktig propagandainstrument. I statsbudsjettet for budsjettårene 1941/41 og 1942/43 er det store påslag på alle poster hva gjelder film og teater. Film og teaterproduksjon ble delvis finansiert gjennom den såkalte luksusskatten, som var en avgift publikum betalte på billetter til film, teater og annet skjørlevnet. Die Deutsche Wochenschau ukerevy gikk som forfilmer og var massiv Nazi-propaganda.

Filmsuksessen, En herre med bart, gikk som høstrepertoar og juleprogram i Oslo, Bergen, Trondheim og andre byer som Levanger. og avledet oppmerksomheten rundt at 532 norske jøder samtidig ble arrestert og uttransportert med troppetransportskipet, MS Donau, i 1942. En herre med bart med ble en kassasukess og ga følgelig masse inntjening til kinokassene rundt om i landet. I de bærende rollene var Per Aabel og Wenche Foss. Filmen var regissert av Alfred Maurstad og produsert av Triangel Film, som hadde passert nyordningens nåløye. Gjennomgangsmelodien ble en landeplage. Slik fikk altså nazistene og deres medløpere fokus vekk fra grusomhetene som skjedde med jødene, og de mange henrettelsene av nordmenn i Midt-Norge under unntakstilstanden høsten 1942.

Tyskerne lyktes i stor grad å skape en samarbeidsøkonomi, fordi nordmenn ofte løp deres ærend. Ingenting tyder på at NS-myndighetene eller tyskerne bedrev omfattende sensur av film og teater. Nationaltheatret satte opp Et dukkehjem i mai 1940. Manus var fra førsteutgaven av boka. Det er noen skuespilleres notater i dem, men ingenting som tyder på endringer og sensur (Ringdal (2000:236). Heller ikke Noras abdisering som hustru ble strøket av manus. Tyske soldater og offiserer gjestet regelmessig kinoene, teatrene, og revyscenene i Oslo, Bergen og Trondheim, og i småbyene rundt om i landet der det var forlegninger. Da Nationaltheatret fikk forespørsel om å annonsere i NS-avisa, Fritt Folk, var svaret prompte ja. «På styremøtet 13. september ble det bestemt at tyske soldater i uniform skulle få billetter til halv pris», (Ringdal 2000:238). Det ble også arrangert festforestillinger på Nationaltheatret for Terboven og SS-offiserer.

Under sterkt press fra finansminister og autorisert krigshelt Gunnar Jahn, ble det øvet et sterkt press på Norges Bank om å frisette 11 milliarder kroner på en okkupasjonskonto som tyskerne kunne bruke til «å holde hjulene i gang» i kongeriket Norge (Harald Espeli 2011-Historisk Tidsskrift). En slik fortelling bryter med den norske krigsmytologien som ble skapt etter krigen, og som er forsterket med TV-serier som Max Manus og Kampen om Tungtvannet, og slik at en får en kraftig fordreining av fakta om krigen i Norge. Undersøkelseskommisjonen bidrar også til dette. Granskningskomiteen, ledet av høyesterettsadvokat Gustav Heiberg, ga noe ytterligere dokumentasjon, men fokuserte ikke på forhold som kunne svekke den nasjonale motstandsfortellingen som var i ferd med å bli etablert.

Dessuten gikk kommuneøkonomien som nevnt så det grein, også i Levanger by. Byen hadde ifølge Bytinget i 1942 mer enn 4 millioner på bok. Det svarer til roughly 8 milliarder i dag ifølge SSBs priskalkulator. Tenk da på at byen bare drøyt 700 skattebetalere. Beregningene viser utviklingen i kroneverdien når en tar utgangspunkt i konsumprisindeksen. Beregningene viser ikke hva enkeltvarer bør eller skal koste når prisen reguleres med konsumprisindeksen ifølge SSB. I Levanger, Stjørdal og Verdal, ja over hele Trøndelag, betød den kraftige stimulansen av norsk økonomi fra Norges Bank, at aktivitetene tok seg opp, fra omfattende arbeidsledighet på 1930-tallet til full sysselsetting i krigsårene.

Riktignok ble handel med næringsmidler prisregulert for å sikre essensielle matvarer til okkupasjonsmakten, men bygg og anlegg var unntatt prisreguleringer. Det ga seg utslag i en Klondykestemning, høye lønninger for arbeiderne, og eventyrlige fortjenester til brakkebaroner og kollaboratører av forskjellig slag. 4.000.999 kroner altså, så mye penger som Levanger by hadde under krigen, har det aldri hatt på bok verken før eller siden. Per innbygger ble det snakk om eventyrlige beløp.Det ble derfor vedtatt avsatt penger til en rekke forbedringer i sosial og teknisk infrastruktur og til alderspensjonister med dyrtidstillegg.

I bygdene Stjørdal og rundt Stjørdal er veksten i sysselsatte eksplosiv i denne tiden. Men også Levanger tjener raske og gode penger. Backlund får fornyet skjenkebevilling til å servere tyske offiserer, og bilverksteder og bilagenter, mekaniske bedrifter, kolonialforretninger, kafeer og andre bedrifter i Levanger har masse å gjøre. Sammenholder man for eksempel statsskattelikningen for inntektsåret 1942 med skattelikningen for innteksåret 1941, ser man at statsskattegrunnlaget i Stjørdal har fem-5-doblet seg, fra 696 000 kroner til 3 885 600 kroner. Levanger by med sine 1616 innbyggere og 771 skatteytere får også en fordobling i skattegrunnlaget for statsskatt i løpet av den tiden, fra 807 400 til 1 553 699 kroner, altså unntatt all annen beskatning. Dette beløpet øker altså igjen året etter

Pengegaloppen som okkupasjonen skaper tilfaller i stor grad kollaboratørene og brakkebaronene. Men det drypper også litt på klokkeren. Det betød selvsagt at kommunene får det romsligere økonomisk. Levanger by kunne derfor et stykke ut i krigen begynne å nedbetale gjeld som den har ervervet seg i løpet av de harde trettiårene. I et skriv fra Inneriksdepartmentet til fylkesmannen godkjennes bystyrets vedtak av 27. november 1943 om å bruke inntil 165 000 kroner 1943-kroner av kommunens kontantbeholdning til ekstraordinær avbetaling på gjeld. Men bystyret er også raus med innbyggerne. Levangsbygg som av ulike årsaker ikke kan betale skatten sin, for eksempel at helsa svikter og arbeidsevnen blir nedsatt, får gjerne nedsetting eller sletting av skatteforpliktelsen. For Levanger by betød krigen at man kunne utvikle den sosiale og tekniske infrastrukturen i den kommunale kinoen og byen ellers. Etter krigen ble de som bidro i styringen av Levanger kommune puttet inn på Falstad, eller fikk store bøter, eller begge deler, og ble fratatt statsborgerlige rettigheter. De som mottok penger fra de styrende gikk inn i 17. mai med de lengste maisløyfene, i uskiftet bo.

Det er lite sannsynlig at verdens eldste kino og hundre årsjubileum som kommunal kino ville vært en realitet uten den gullalder som krigen skapte økonomisk for Levanger. En må ha i mente at kommunekassa var bunnskrapt etter depresjonen på 1930-tallet.Dette er mangelfullt behandlet i Idar Kjølsviks bok. Men for all del; det er prisverdig at professoren tok på seg den store oppgaven å skrive bok om kinoen.

Terje Carlsen

Frilans journalist

Olaf Gundersen og Idar Kjølsvik, kinohistorie. Idar Kjølsvik er forfatteren bak boka Levanger kino- Festiviteten, verdens eldste kino i kontinuerlig drift. Foto: Roger M. Svendsen Foto: Roger M. Svendsen