13. januar 2015... Den dagen reiste jeg fra Athens flyplass til København, på mitt andre forsøk på å komme meg videre.

Det var ikke så lang flyreise. Jeg tenkte bare på min søster og hennes datter. Jeg hadde ikke sett søsteren min på ett år, og snart skulle jeg nå for første gang se lille Leyla.

Les også: Når hun hører én spesiell sang kommer minnene tilbake

I København mistet jeg flyavgangen til Oslo. Vennen som skulle hjelpe meg til Oslo visste først ikke helt hva vi skulle gjøre. Vi spurte oss frem og etter en lang stund fikk han en ide.

– Vi drar til Göteborg, der du kan ta tog videre til Norge.

Jeg var så trøtt at jeg bare fulgte etter til stasjonen hvor vi kjøpte to togbilletter. Etter kanskje en time, stod mitt følge opp. Han sa at vi på den neste stasjonen kommer til stedet han bor. Fra en mappe tok han fram togbilletten som skulle ta meg til Göteborg. Jeg var alene. Det var ennå langt igjen og jeg var så redd. Jeg kikket ut av vinduet og ba stille om at jeg ikke ville gå meg bort.

Endelig ankom toget til den store stasjonen. På perrongen var det veldig kaldt, og jeg kom meg inn på stasjonen for å finne billett-utsalget. Nå var jeg snart i landet hvor min søster levde, og hun var bare timer unna. Men dessverre gikk det ikke helt som planlagt. Visakortet var uten dekning, og jeg kunne ikke betale med euro-kontanter. Jeg måtte veksle euroen, men kontoret der jeg kunne gjøre det var stengt til neste morgen.

Les også: Hva betyr det å være flyktning? Reem fra Syria skriver om sitt nye liv på Verdal.

Det var ingenting annet å gjøre enn å vente inne på stasjonen til neste morgen. Der var det iallfall varme. Klokka 00.45 lukket den siste butikken. Han som hadde butikken møtte en gruppe unge som begynte å huie og hoppe som gale. En annen gruppe menn som hadde drukket alkohol kom også.

Jeg var så redd og holdt fast i mobiltelfonen min. Jeg ringte til søstera mi og spurte hva jeg skulle gjøre. Hun sa at jeg bare måtte sitte i ro og vente til morgenen. – Vi vil finne en løsning, du ringer til meg igjen.

Klokka 01.30 kom det politi og sa at om 15 minutter ville dørene lukke. Alle måtte gå ut.

Ute.. Det var cirka -10 minusgrader. Jeg var så trett, men jeg kunne ikke bare stå stille. Da ville jeg bare fryse. Jeg gikk rundt stasjon for å holde varmen. Jeg møtte fulle folk som stod ved bussholdeplassene og greide på ingen måte å avverge den sure kulden. Etter 30 minutter kom jeg tilbake til stasjon, og satte meg ned... jeg vil ringe til søstera mi, kanskje spørre henne hva jeg skulle gjøre i kulden. Men hvor var min mobiltelefon?! Jeg hadde glemte det inne, eller så var det noen som hadde stjålet den fra meg. Jeg begynte å gråte. Jeg kikket inn gjennom glassvinduene på stasjonen, og da kom en vaktmann. Jeg fortalte hva som hadde skjedd. Han låste opp for å sjekke om min pose med mine eiendeler lå det jag hadde sittet. Vi fant den på samme sted.

Da jeg kom ut igjen var klokka blitt cirka 2.15. Det var lite folk på området, bare noen fylliker, og det var blitt enda kaldere. Jeg satte meg på en benk. Batteriet på telefonen var nesten utladet, så jeg slo den av. Jeg krøkte meg sammen og puttet hodet mellom lårene for å holde meg varm. Jeg tenkte på historien om «Piken med svovelstikkene».

Det hadde vært en lang reise. Jeg tenkte på at jeg ikke hadde dødd i krigen i Syria, men at det ville vært forferdelig å dø av kulde før jeg hadde møtt søsteren min igjen. Nå er jeg her, jeg overlevde og skriver min historie. Ikke bare til deg, meg også for meg selv, for at jeg skal huske den vanskelige tiden. For at jeg skal huske at det alltid er et håp.. så ikke gi opp.

Reem Alatasi

Flyktning fra Syria. Bosatt i Verdal. Utlplassert på språktrening i lokalavisa ukentlig.