I løpet av de siste par årene har jeg observert omsorgspolitikken i Verdal kommune fra sidelinjen. Jeg bor et annet sted i landet, men besøker av og til en venninne som har en far som nærmer seg hundre år.
Min familie og jeg har ingen dårlige opplevelser av hverken helse- eller omsorgstjenesten der vi har brukt den. Overfylte sykehus, kaos og venting har vi opplevd, men det har jo alltid vært hverdagen her i Norge. Det som går igjen, er at personellet gjør en fantastisk jobb med å få behandlet pasientene på best mulig måte, selv om de egentlig ikke har tid. Eller plass.
Les også: Stein Aamdal synes ikke det er riktig at sykeheimsplasser i Verdal står ubrukt.
Det forunderlige og paradoksale er, at i det erkesosialdemokratiske Norge, er det pengene som rår. Pasientene kommer i siste rekke. For det er flere aktører i systemet som skal ha sitt å si før oppmerksomheten blir pasientene til del. Så også når det gjelder omsorgstjenesten.
Jeg vet ikke om Verdal kommune tilhører verstingene. Men da de i fjor la ned 24 sykehjemsplasser sånn uten videre, uten å ha et tilfredsstillende alternativ til de som ble kastet ut, eller de som sto i kø, trodde jeg knapt det jeg leste. Sa jeg kø? Vel, det ble vel feil. For i følge helseansvarlig i kommunen så har de ikke kø til sykehjemmet i Verdal kommune.
Les også: Rystet over påstand om aktiv dødshjelp
Men reaksjonene i lokalsamfunnet ble kraftige. Mange var sjokkerte. Og uttrykk som «aktiv dødshjelp» ble brukt om kommunens handling, noe som fortsatt synes som en passende betegnelse i den sammenheng. Og er det ikke brudd på helseloven å ikke ha et forsvarlig tilbud til de som trenger det?
Denne handlingen førte også til at den gamle småbrukeren på snart hundre år kunne se langt etter en sykehjemsplass. Forøvrig fikk de pårørende beskjed fra de ansvarlige om at det uansett ikke var noe vits i å søke om plass. Han var alt for sprek til å få plass!? Han har tilbrakt åtte år i en omsorgsbolig som han trivdes i så lenge han klarte seg selv. Men med sterkt nedsatt syn og hørsel, ødelagte lunger, nedslitte ledd og muskler, begynte etter hvert hans evne til å klare seg selv å bli svekket.
Les også: Jorid (snart 99) trenger hjelp til alt, men får ikke sykeheimsplass.
Men, med et klart hode og glimt i øyet, var han ikke kvalifisert for en sykehjemsplass. Dessuten hadde han pårørende som stadig stilte opp og ga han hjelp og omsorg. Det er også diskvalifiserende.
Og det var ikke noe reelt behandlingstilbud mellom omsorgsbolig og sykehjem. Det virket som det var et behandlingsvakuum der.
Det var ikke noen mulighet for enkelttilpasset behandling etter behov på omsorgsplassen heller. Der var det klare instrukser og stoppeklokka som gjaldt. Så vår mann falt mellom de tilbudene som fantes og fikk ikke den hjelp og omsorg han trengte i forhold til sin helsetilstand.
Les også: Om å flytte fokus og snu ting på hodet i debatten om eldreomsorg
Betegnende nok, så ble det brukt ufaglærte til å gjøre jobben som krevde faglærte. Dette sammen med dårlig tid, mangelfulle rutiner og ingen kvalitetssikring, gjorde at det ble gjort feil med medisiner samt at vask og stell ble glemt eller utsatt. Det var satt av tid til stell og tabletter på formiddagen og på kvelden, men tørrmat og bespisning av tilkjørt middag måtte han ordne opp med selv. Helt alene, i en stor leilighet. Uten sosial omgang med de andre beboerne. Hvor ble det av gamlehjemmet? Det ble mye søling med mat og drikke som ble tråkket utover, uten at det ble gjort noe med det, da det ikke sto på oppgavelista. Dessuten bestemte stoppeklokka tidsforbruket da alle omsorgsplassene i regionen måtte betjenes i løpet av dagen.
Så pårørende måtte innom hver dag for å vaske og rydde rundt i leiligheten. Hele denne perioden har preget de pårørende som føler at behandlingen, eller mangelen på adekvat behandling, har vært urettferdig og uverdig og har tatt fra mannen livskvaliteten de siste årene av hans liv.
På slutten av året hadde han et par runder med lungebetennelse som ikke ble oppdaget før datteren sa fra. Da hadde han fantasert, stått opp om natten, falt og slått seg stygt. Hvor lenge han har ligget skadet på gulvet vet ingen.
Dette har skjedd ved to anledninger. Etter den siste hendelsen nå før jul, ble han sendt til sykehjemmet for intravenøs antibiotika da han hadde høy CRP. Men han kunne ikke være der mer enn tre dager. Maks fem! Den fjerde dagen var CRP fortsatt for høy, men den var gått nedover. Ergo var det rett hjem den femte dagen. De målte ikke CRP den femte dagen, for han skulle jo hjem uansett!? Var det fordi noen annen var lovt plass på sykehjemmet?
Under oppholdet på sykehjemmet frisknet han litt, for der var det jevnlig omsorg, sosialt miljø og trygge omgivelser. Samt at han fikk riktig medisin! Han var selvfølgelig ikke frisk når han ble sendt hjem igjen og har slitt med dette siden. Og ble fort redusert igjen. Og helt ute av stand til å klare seg selv. Og mistet livsgnisten. Han ba tynt om at nå måtte han få slippe. Han orket ikke dette mer.
Så det ble en ny runde i mellomjula med fastlege, som beordret han inn på sykehus. Samme konklusjon der som hos fastlegen. Denne mannen kunne ikke tilbake til omsorgsboligen. Han måtte ha sykehjemsplass, med døgnvakt. Men hva så? Kommunen hadde jo nettopp lagt ned 24 sykehjemsplasser, så det fantes ikke ledig plass! Hva gjør man da? Verdal Bo- og Helsetun var veldig løsningsorientert, som de alltid er, og stilte dagligstuen i demensavdelingen til rådighet. Alt stell foregår der inne i det avlåste rommet, uten bad og toalett. Så løsningen er absolutt ikke optimal. Men både han og de pårørende får god oppfølging og godt stell av personalet på avdeling Heimtun, som gjør en enestående jobb, på tross av ulempene og merarbeidet de er påført.
Denne plassen er den han har fått tildelt nå under terminalfasen. Under «tvang» fra sykehus og pårørende. Egentlig har han aldri vært til vurdering for en sykehjemsplass. Til det har han vært for frisk. Så han har aldri vært inne i køen. Sa jeg kø? Beklager.
Dette er langt fra den eneste eller den verste historien om behandlingen av omsorgstrengende jeg har observert i den relativt korte perioden jeg har fulgt med på dette. Men det sier sitt om behandlingstilbudet i Verdal kommune. Det som også har slått meg under veis i denne prosessen, er den fryktkulturen som er etablert i systemet. Det var forstemmende å se og høre fagpersonell ble stumme og ristet på hodet når vi begynte å stille kritiske spørsmål.
Det kunne ikke tolkes på noen annen måte enn at de var svært ubekvem med situasjonen og følte seg overkjørt. Og et rop om hjelp.
Og i vårt tilfelle, var det helt klart at den faglige vurderingen var satt til side og andre faktorer har vært mer avgjørende under vurderingsprosessen.
Dette er hva kommunen har å tilby en gammel sliter som har stått på og jobbet hele livet, betalt sin skatt og bidratt til at vi har dagens levestandard. Og dette er takka. Det er en direkte uverdig behandling fra kommunens side. Det er ikke bare uverdig. Det er planlagt seigpining. Med døden til følge. Hvis det offentlige fortsatt ikke klarer å levere tjenestene, vil det bli fritt spillerom for private aktører.
De kommende generasjonene vil ikke finne seg i sånn behandling. De har midler og vil heller betale for å få nødvendig behandling. Når det trengs. Og med økt klasseskille som resultat. Synes det sosialdemokratiske Norge at det er greit?
Jeg anbefaler at dere knytter dere til siden «Verdig eldreomsorg» på Facebook. Da får dere innblikk i hvordan omsorgssituasjonen er i landet. Dessuten er det viktig at flest mulig av oss fremtidige pasienter er samlet som en homogen og massiv gruppe for å kunne påvirke fremtidens eldrepolitikk. Nå er det sosiale medier som gjelder. Ikke gateopptøyer med plakater.
Dessuten anbefaler jeg at dere leser boken «Helsesviket» av Lise Askvik fra 2015. Fortsatt skremmende aktuell!
Terje Stensholm