Debatten om eldreomsorg i Verdal er betent.
Det fikk vi et nytt eksempel på i mandagens kommunestyremøte.
Innlegget til Senterpartiets Marit Anna Morken har vakt stor oppmerksomhet. Det er gjenstand for flere artikler og et par leserinnlegg i dagens avis. Posisjonens representanter, Trine Reitan og Silje Sjøvold,
. De mener beskyldningene fra Morken er uten rot i virkeligheten.
Hva var det Morken sa som gjør det nødvendig å bruke så sterke ord? Hun jobber selv i omsorgssektoren, og fortalte om kolleger som er frustrerte og bekymret over eldreomsorgen, men som ikke tør ikke si noe fordi de er redde for å miste jobben. Reitan og Sjøvolds svar er at det ikke er slik, og parerte med å vise til helsepersonelloven. I paragraf 17 står det at helsepersonell har plikt til av eget tiltak å varsle Fylkesmannen/Statens helsetilsyn om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet.
To forskjellige ting. Om det er bevisst eller ubevisst skal ikke jeg han noen mening om, men her snakker de åpenbart forbi hverandre. Morken, slik jeg forstår hennes uttalelse, snakker om de ansattes ytringsfrihet. Reitan og Sjøvold viser til varslingsplikten som ligger i loven. Det er to forskjellige ting. Ytringsfriheten handler ikke nødvendigvis om at de kan springe til lokalavisa og la seg intervjue, eller skrive et leser-innlegg. Det handler også om de føler at fritt kan delta i åpne diskusjoner i små eller store fora, i vennelag eller på velforeningsmøter. Jeg har mottatt de samme signaler som det Morken ga uttrykk for. Ansatte kjenner på frykten for å ytre seg om forhold som opptar dem i jobben de har. De er usikre på hva som skjer om de tar bladet fra munnen og sier hva de mener.
Les også: «Vi skal holde øynene og ørene våre åpne» (innlegg fra Marit Anna Morken)
Dette burde varaordføreren og lederen i komiteen forstått. De velger i stedet å slå i bordet en lovtekst som skal være godt kjent fra før for helsepersonell. Skoen trykker i forhold til de ansatte ytringsfrihet. Noen må ta ansvar og skjære gjennom der og si klart fra om hva som tolereres og ikke godtas i forhold til å ha en mening om og kunne si sin mening om det som nå skjer innenfor kommunens eldreomsorg.
Dette handler om politiske realiteter, ikke jus og lovtekster.
(Lederkommentar i Innherred 2. februar 2017)