Det mest interessante ved saken er det de unnlater å skrive om. Dermed gjør de seg til talsmenn for å omskrive Midtøstens (MØ) historie. Dette er en velkjent retorikk fra Palestinakomiteen. De har en sykelig overfølsomhet for fakta.

Fakta. Det eksisterer ikke noe land som heter «Palestina». De som kaller seg palestinere er i dag etterkommere av muslimske arabere fra den arabiske halvøya. Opprinnelsen til navnet «Palestina» er Pleshet, området til filisterne som kom fra Hellas og slo seg ned på Israels kyststripe i år 1200 f.Kr. Mer enn tusen år senere innførte Romer-riket navnet «Palestina» for å viske ut minnet om det jødiske folk og dets hjemland- Judea. Arkeologiske funn dokumenterer at landet Israel var det jødiske identitets krybbe 2000 år før islams tilsynekomst!

Montevideo-avtalen av 1933 definerer klare krav en stat har etter Folkeretten; -ha en permanent befolkning, - definert landområde, - en sentralmyndighet og en kapasitet til å inngå kontakt med andre stater. Dermed oppfyller ikke «Palestina» de juridiske minima betingelser for en suveren stat.

I dag ser det slik ut: -to rivaliserende presidenter (Fatah/Hamas), - to rivaliserende statsministre, - lovgiving ute av funksjon. Ikke avholdt møter etter vedtatte lover siden 2007, - ute av stand til å avholde valg pga at de rivaliserende gruppene ikke blir enige om hvordan det skal skje, - befolkningen bor i andre land: 1.5 millioner palestinere bor i Israel, og foretrekker å være borgere av Israel enn «Palestina», - ikke sammenhengende landområde.

Israel ble gjenopprettet som egen stat 14.mai 1948. 5 arabiske land invaderte Israel. Uavhengighetskrigen 1967 var en nødvendighet for Israel etter at de måtte forsvare seg for uttallige kriger fra de arabiske nasjonene. Mot alle odds vant Israel og de erobret Øst-Jerusalem, Judea, Samaria, Gazastripen, Sinai halvøya og Golanhøydene. Dette kunne ikke arabiske statsoverhoder svelge, og 8 av dem samlet seg til toppmøte i Khartoum 1/09-67 hvor de formulerte sine 3 berømte «nei»: - nei til fred,- nei til anerkjennelse av Israel, - nei til forhandlinger. Videre oppfordret de til oljeboikott mot Vesten.

Muren. Nå er det slik at ethvert land har en plikt til å beskytte egne borgere. Andre land har også beskyttet seg ved hjelp av en mur. USA- Mexico, India- Pakistan, Nord-Korea – Sør-Korea. Tidligere EU’s grense mot øst (Berlin-muren). Muren i Israel har en eneste hensikt – å hindre selvmordsbombere i å komme seg inn i Israel. Fra 2000 til 2006 flommet det over av terror-angrep over hele Israel. Sikkerhetsmuren reduserte angrepene med 90%. At muren er en prøvelse for palestinere er lett å skjønne når de skal på jobb i Israel.

Vannet. Palestinerne har rettmessig tilgang på store vannressurser som ikke blir hentet ut. Oslo-avtalen gir palestinerne retten til å hente ut 70 millioner m3 grunnvann fra vann-reservoaret Eastern Mountain Aquifer øst for Hebron. Professor i hydrologi, Haim Gvirtzman, ved Hebrew University sier at palestinerne kunne ha løst vannforsyningene for lenge siden hvis de hadde ønsket det. I stedet bruker de det som våpen mot Israel. Han lister opp flere ting som palestinerne forsømmer: - omfattende ureparerte lekkasjer i rørsystemet. Vedlikehold og reparasjoner neglisjeres. – De bygger ikke renseanlegg. – De vil ikke bruke renset avfallsvann til jordbruket. Dette kunne ha frigjort store mengder friskt vann til husholdningsbruk. Palestinske bønder vanner åkrene med bassengvann i stedet for dryppvannsteknologi slik som Israel gjør. Palestinerne takker nei til avsaltningsanlegg. Professoren sier at dersom disse momentene hadde blitt tatt til følge, hadde palestinerne kunne ha økt sine vannforsyninger med minst 50%. Palestina-apologetene burde skjønne at den dagen Fatah og Hamas respekterer Israels soleklare rett til å eksistere, blir det fred. En sak har alltid to sider.

Ragnhild Heggdal