50 tillitsvalgte i Fellesforbundets klubber og fagforeninger langs kysten fra Finnmark til Agder har 17. januar vært samlet i Bergen for å diskutere den olje og gassrelaterte virksomhetens betydning for arbeid, verdiskaping, velferd og miljø. Virksomheten er under press fra politisk hold, fra miljøbevegelsen og enkelte LO forbund. Arbeiderpartiets landsmøte, LO Kongressen og valgkampen 2017 blir viktige milepæler for industriens fremtid.
Ingen seriøse mennesker kan benekte verken bruk av fossil energi som en viktig kilde til klimautslipp eller oljeindustriens ansvar i denne sammenheng. Samtidig må man erkjenne at internasjonale kunnskapskilder og klimaavtaler slår fast at det i lang tid fremover ikke eksisterer noen realistiske alternativ til fortsatt omfattende bruk av fossil energi. Bedre teknologi for utvinning og bruk, kombinert med fangst og lagring av CO2, er det som kan sikre bærekraft inntil reelle alternativ til fossil energi er på plass.
Konsekvensutredning av Lofoten, Vesterålen og Senja. Vår velferdsutvikling er resultat av fornuftig utnyttelse av våre naturressurser kombinert med sosialt ansvarlig fordeling av resultatet. Ressursutnyttelse og miljø må finne sin balanse gjennom kunnskapsbasert samspill mellom ulike interesser, ikke ved å demonisere norsk oljeindustri som symbol på verdens undergang.
Mer enn 50 års god sameksistens mellom oljeindustri og fiskeri viser at det er fullt mulig å ivareta alle parters interesser. Grundige konsekvensutredninger, inklusiv Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe), er avgjørende for å få kunnskap om ressursgrunnlag og andre forhold for å vurdere hvordan vi best forvalter samfunnets ressurser fremover.
Vi beklager at frykt for oppdatert kunnskap har tvunget fram endret holdning i AP rundt LoVeSe, men har forståelse for kompromisset for å unngå åpen strid i forkant av AP landsmøtet og LO kongressen. Kompromisset fra AP sitt sentralstyre fremstår for oss som det absolutte minimum og kan ikke bli gjenstand for ytterligere svekkelse, verken på AP sitt landsmøte eller LO kongressen. Vi forventer at våre søsterforbund i LO viser solidaritet med industriens arbeidsplasser og bidrar til at ikke fagbevegelsen splittes.
Enkelte hevder at Norges rolle må bli en kontrollert nedbygging av vår oljeindustri. Dette er dypt uansvarlig av mange årsaker:
Utslipp fra olje og gassvirksomheten på norsk sokkel skjer innenfor EUs klimakvotesystem. Det betyr at utslipp vi kutter vil dukke opp andre steder i Europa, for eksempel fra økt aktivitet i europeiske kullkraftverk.
Oljen og gassen vi ikke leverer vil bli levert fra andre utenfor kvotesystemet f.eks. Russland, USA eller Saudi Arabia, og gi høyere utslipp i gjennomsnitt. Nord Amerika og Afrika 3,6 x mer CO2 i snitt pr. produsert fat. Asia 2,9 x mer. Russland 1,6 x mer.
Norsk oljeindustri er en drivkraft i ressurs-, kostnads- og miljøeffektiv oljeproduksjon. Hvorfor overlate arenaen til andre som bryr seg mindre om dette?
I Norge er oljeinntektene brukt til samfunnsbygging og velferd, og verdiene kommer hele folket til gode. Hvorfor overlate dette til andre oljeprovinser, preget av diktatoriske regimer der de få tilraner seg enorme verdier på bekostning av flertallet?
Ca. 300 000 årsverk og rundt 30% av statens inntekter kommer fra petroleumsindustrien. Hver femte krone i årets statsbudsjett blir dekket av oljeinntekter. Norsk olje og gassrelatert virksomhet har de siste to år mistet 40 000 arbeidsplasser pluss ringvirkninger. Arbeidsledigheten nærmer seg 140 000. Dette viser at det eksisterer ingen reelle alternativ til oljeindustrien.
Oljeindustrien er våre fremste lærlingefabrikker for industrifag.
For milliarder som i dag lever i fattigdom er tilgang til energi en forutsetning for muligheter til utdanning, arbeid, inntekt og velferd. En verden i miljømessig balanse har sosial utjevning som en premiss.
CO2 fangst til trykkstøtte og lagring demper klimaproblemene. Klimaavtalene forutsetter CO2 fangst, og Norge har både ledende kompetanse og enorm lagringskapasitet som kan gjøre dette til en miljø- og industriell suksess.
Uten troverdige svar på hvordan arbeidsplasser, verdiskaping, teknologi og kompetanse skal erstattes, er sterke krefter i miljøbevegelsen, enkelte parti og fagforbund villige til å sette vår viktigste næring over styr. Vi savner forslag til hvordan deres egne sektorer skal bidra til CO2 kutt gjennom lavere aktivitet, eller hvordan de vil håndtere konsekvensene av reduserte oljeinntekter for offentlig sektor, service og varehandel. For kort tid siden ble oljeindustrien beskyldt for å hindre at alternative næringer fikk vokse frem fordi den la beslag på all tilgjengelig kompetanse. Med oljeindustri i krise og mengder av kompetent arbeidskraft tilgjengelig ser vi at alternativene var luftslott.
Når noen snakker om en styrt avvikling av oljeindustrien skylder de oss alle å fremlegge sine realistiske alternativ for sysselsetting og velferdsproduksjon, ikke bare prat om et grønt skifte ingen er i stand til å definere innholdet i. All erfaring viser at det meste nytt blir skapt på skuldrene av det bestående. Teknologi og kompetanse i oljeindustrien vil danne basis for utvikling av nye næringer, slik vi allerede har mange eksempler på. Man må ikke ta livet av det ene for å skape det andre!
Vi står på terskelen til et teknologiskifte med digitalisering, automatisering og robotisering. En arbeidslivskultur med lite hierarki, korte beslutningslinjer og stor breddekompetanse gir oss grunnlaget vi trenger for å komme i front i denne utviklingen.
Resultatet blir en mer ressurs- og miljøvennlig oljeindustri, samtidig som vi trygger arbeidsplasser, verdiskaping og velferd kombinert med en kunnskapsbase for gradvis utvikling av morgendagens næringer.
Forsvar av oljeindustrien må derfor høyt på agendaen for alle som er opptatt av arbeid, verdiskapning og velferd kombinert med en realistisk tilnærming til hvordan vi best skal løse klima- og miljøutfordringene.
Ståle K. Johansen
Klubbleder, Verkstedklubben Kværner Verdal