Jeg kunne nemlig valgt å gå inn på de mer sensitive og emnespesifikke sakene denne rekken med innlegg har omhandlet. Det være seg Heggdals etterlysning av de krav Palestina ikke oppfyller for å kunne defineres som stat. Hvorpå jeg kunne beskrevet hvordan Palestinas svake næringsgrunnlag, få naturressurser, uutviklede infrastruktur og generelt sterkt hemmede utvikling skyldes konflikten med Israel. Jeg kunne redegjort for israelske restriksjoner og økonomiske represalier, og for illegale jødiske bosettinger på Vestbredden som beslaglegger land og store deler av allerede begrensede vannressurser (Leraand, 2014).

I tillegg vil jeg tro at et beskrivende resonnement om hvordan bosettinger kantoniserer de allerede mange og små palestinske områdene kunne forklart hvor utenfor rekkevidde en livskraftig økonomi og selvstendig stat er (Leraand, 2014).

Statsviteren Meron Benvenisti kunne jeg også ryddet langt mer plass til, og særlig hans forklaring på hvordan bosettingene kan utvides ved hjelp av subsidier og sosio-økonomiske fordeler til selv apolitiske innbyggere blottet for ideologiske baktanker og bibelske profetier (Dotan, 2016).

Kanskje kunne jeg brukt hele innlegget mitt på å drøfte forskeren Dror Etkes utsagn: ”Når to grupper bor på samme område og offisielt er atskilt hva gjelder politiske, økonomiske og juridiske rettigheter, og årsaken til atskillelsen er vilkårlig; om man er født araber eller ei, hva er det da? Om det ser, lukter og høres ut som apartheid, da er det apartheid.” (Dotan, 2016).

Som tidligere nevnt er dette imidlertid ikke min intensjon.

Min intensjon er å forklare hvorfor Heggdal absolutt ikke har fag som historie, arkeologi og religionsvitenskap på sin side.

Historiefaget, nærmere bestemt historiefagets metode, vier mye av sitt fokus til kilder. En deler kildene opp i blant annet primærkilder og sekundærkilder. Primærkildene ligger nærmest de aktuelle hendelsene i både tid og rom, og kan komme i form av både levninger og beretninger. Eksempler er funn ved arkeologiske utgravinger eller øyevitneskildringer. Menneskene; de bønder, ungdommer og barn Margareta og Maja Israelsson møtte i Palestina er primærkilder.

Vi har samlet all leserdebatt på ett sted. Klikk på bildet.

Disse møtene bringer meg til det neste av mine utvalgte punkt: Genre. Israelssons første innlegg, som utløste Heggdals engasjement, var et reisebrev. En skildring av en reise og de reisendes tanker rundt den. I tillegg kan vi gjerne plassere genren i en kontekst, og straks kan vi presisere at det dreier seg om et reisebrev i en lokalavis. Visst er de fleste klare over at Palestina er et noe betent tema, men å tolke enhver benyttelse av navnet som en åpen invitasjon til beskyldninger om aktivisme, løgner og intet mindre enn ”omskriving av Midtøstens historie” er en overdreven reaksjon og en feilaktig tilnærming av litterære genrer. Dessuten er det min personlige oppfatning at eventuelle kritiske holdninger til noe som er direkte opplevd bør gjøres med den største omhu.

Så er jeg kommet til relevans. Historiefaget stiller seg svært negativt til argumenter som treffer utenfor en saks ramme. Står du overfor en vurdering fra det historiske fagmiljøet gjør du deg selv en tjeneste dersom du driller deg selv i både språklig og tematisk presisjon. Sagt på en annen måte: ”Hold deg til saken”. Et verktøy som benyttes i denne sammenhengen er det som kalles tilskjæring. Tilskjæring innebærer at en så gjennomført som mulig utelater stoff – kilder og argumenter – som ikke kan benyttes til å svare på akkurat det det spørres etter. Dette kriteriet – hvor selvfølgelig det enn høres ut – er blant fagets viktigste, og skulle det ikke oppfylles i tilfredsstillende grad, vil en få vansker med å bli tatt på alvor. Nettopp relevans er grunnen til at flere av Heggdals argumenter kommer til kort:

«Arkeologiske funn dokumenterer at landet Israel var det jødiske identitets krybbe 2000 år før islams tilsynekomst!»

«Svein Johansen skal få eksempel på «Grov dehumanisering» fra Koranen om jøder og kristne. Sure 4:89 «De som forkaster islam må drepes. Hvis de vender seg bort fra islam, pågrip dem og drep dem der dere finner dem.» Er ikke Svein Johansen i stand til å se at volden og kriminaliteten vi ser rundt oss i dag har Koranen som kilde i dens påbud om Kalifatet?»

«Med andre ord er jøder og kristne islams fiender.»

Disse tre sitatene stammer fra Heggdals innlegg, det første fra hennes første innlegg, de to siste fra det andre, for øvrig. Disse tre eksemplene trekker jeg frem fordi de er fullstendig irrelevante for diskusjonen, av den enkle grunn at Israel-Palestina-konfliktens kjerne ikke er av religiøs karakter. Heggdals oppfatning av den islamske religion er jeg overhodet ikke interessert i å engasjere meg i, men den hører uansett ikke hjemme i denne debatten. Det Margareta og Maja Israelsson opplevde på sin reise var urettferdighet, undertrykkelse og menneskerettighetsbrudd. Hva verre er; de lærte hvordan dette er en del av medmenneskers hverdag, deres nye venners hverdag. Dette ville mor og datter formidle i sitt reisebrev. Ved å trekke religion inn i bildet er ikke Heggdal i nærheten av å kommentere deres hjertesak, fordi det – nok en gang – er fullstendig irrelevant.

Jeg ber Heggdal vennligst la være å påstå hun har et eller flere fagmiljø i ryggen når hun ikke kan oppfylle flere av deres viktigste kriterier. Skulle ikke vurderingsformene ved Universitetet i Bergens humanistiske fakultet og institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap være gode nok, får hun ha undertegnede unnskyldt.

Ane Rønning