I disse marsdagene er det fristende å stjele litt fra en svensk kvinnekampsang når det gjelder kampen for en rettferdig pensjon. «Vi är många! Vi är hälften!» Vel, antallet er vel litt overdrevet, men at vi pensjonister er mange, er sikkert. Av landets ca. 5.190.000 innbyggere er det ca. 700.000 pensjonister. Dette burde vi kunne utnytte i kampen for en mer rettferdig pensjon. Og det er jo ikke bare for dagens pensjonister vi mobiliserer. Det ser nå ut som de yngre arbeidstakerne også blir mer og mer oppmerksomme på at pensjonsforliket i Stortinget i 2011 har sider som slår negativt ut for både dagens og framtidas pensjonister.

I Stortingsmelding 7 (2016 – 2017) står følgende: «sikre alderspensjonistene en realinntektsutvikling framover lik gjennomsnittet av pris- og lønnsutviklingen.» Det skulle også trekkes fra en faktor på 0,75% slik at man skulle få en pensjonsutvikling som over tid skulle bli om lag det samme som om pensjonen ble regulert med gjennomsnittet av lønns og prisveksten. Javel, men nå er vi inne i en periode der pensjonistene får en negativ reallønnsutvikling. Å rette opp denne urettferdigheten kunne vært gjort ved å supplere dagens reguleringsprinsipper med sikringsmekanismer eller tiltak som kompenserer i tider der reallønnsveksten er svært lav. Dette ba Unio Stortinget om i sin protokolltilførsel ved Trygdeoppgjøret i 2016.

Det er Stortinget som kan rette opp urettferdighetene. Og til høsten er det, som kjent, stortingsvalg. I forbindelse med valget, er det for oss pensjonister svært viktig å få klarhet i hvem av kandidatene til valget som er villige til å gjøre noe for vår sak. Ingen partier har vel så langt sagt noe om dette. Så nå gjelder det å ta i bruk den makta vi rår over. Kvinnekampsangen jeg siterte i åpningen, sier også: «Men om vi bara är en och en i våra hemmaceller, då är vi inte många, och inte starka heller.» Vi må samle oss og bruke den makta vi rår over. Her bør ingen partigrenser være til hinder. Dersom vi bruker valgmøter og media til å bære fram vår sak, samt framsnakker den i alle mulige fora, burde vel både nåværende og kommende stortingspolitikere forstå at de har en svært stor potensiell velgerskare de bør ta hensyn til.

Vi har samlet all leserdebatt på ett sted. Klikk på bildet.

Slutten på kvinnekampsangen lyder: «… då känns det nästen som ett hopp att nånting går att ändra på, att man faktisk kan säja stopp.» Men altså – for å sitere Hans Rotmo: «Det e’ itjnå som kjæm tå sæ sjøl!» Vi pensjonister må stå sammen i kampen!

Hans Marschhäuser

medlem av Utdanningsforbundets sentrale pensjonistråd