Flyktninger som har oppgitt uriktige opplysninger ved ankomst til Norge og senere søkt om og fått innvilget norsk statsborgerskap, risikerer å få tilbakekalt sine statsborgerskap. Å oppgi uriktige opplysninger må medføre sanksjoner og eventuelt tilbakekallelse av statsborgerskap, men er det riktig at det ikke skal være noen foreldelsesfrist for slike saker? Hvor lenge skal vi kunne forbeholde oss retten til å ta fra en person statsborgerskapet?
Jakten på gamle syndere: Etter at det ble kjent at Mahad Abib Mahamud og en familie på tolv er blitt truet med utkastelse for angivelig å ha oppgitt uriktige opplysninger om sin identitet i søknaden om norsk statsborgerskap, har debatten rast i norske medier. Det strider mot den generelle rettsfølelsen til mange at godt integrerte mennesker som kom hit som flyktninger for tiår siden skal kunne tape sine statsborgerskap og kastes ut av landet fordi de har løyet om hvor de kom fra. Grunnen til at disse sakene kommer opp nå er ifølge TV2 at ansvarlig statsråd Sylvi Listhaug har opprettholdt de rundt 200 stillingene i UDI som direktoratet fikk i forbindelse med den økte flyktningstrømmen i 2015 – under forutsetning at disse stillingene brukes til å gå gjennom gamle saker i jakten på syndere. Men uavhengig av den tvilsomme ressursbruken stiller denne granskningen av gamle saker oss overfor et vanskelig spørsmål: Hvor lenge etter at noen har fått innvilget statsborgerskap skal vi kunne fortsette å granske dem før vi setter strek?
I Tyskland setter de streken over tidligere synder ved fem år. Etter det er løgnen du ga ved innreise om hvor du kom fra ikke lenger nok til å frata deg statsborgerskapet. Andre land har tilsvarende foreldelsesfrister, og hverken i Finland, Island eller Sverige har man anledning til å trekke tilbake statsborgerskapet. Også i Norge har vi foreldelsesfrister i straffesaker, så hvorfor ikke ved uriktige opplysninger i forbindelse med søknad om statsborgerskap?
De som argumenterer mot en slik foreldelsesfrist hevder at det gjelder å vise styrke: At ved å innta en nulltoleranse for juks vil vi avskrekke flere fra å lyve og at en foreldelsesfrist innebærer at flere vil oppgi uriktige opplysninger i møte med norske utlendingsmyndigheter. Kanskje, men hvor krevende det enn er bør UDIs jobb være å sjekke disse opplysningene i forbindelse med søknaden om norsk statsborgerskap – ikke å ettergå dem tiår senere. Ved å forbeholde seg retten til å kunne gå tilbake og etterprøve slike saker uten at det legges noen tidsbegrensninger på hvor langt tilbake i tid man kan gå, fratar man mennesker muligheten til å planlegge og skape seg et nytt liv. For hvis man ikke engang etter 27 år kan være trygg på at man er norsk, hvordan skal man kunne planlegge og innrette et liv som norsk i Norge?
En slik praksis rammer dessuten ikke bare de som har løyet om sin identitet, men kan spre utrygghet for alle som har søkt og fått innvilget norsk statsborgerskap. Statsborgerskap kan tilbakekalles dersom det er gitt uriktige opplysninger «av vesentlig betydning for vedtaket». Men hvordan kan en være så sikker på at hva som regnes som vesentlig for utfallet av en søknad om statsborgerskap er det samme ti, tjue, eller tretti år fram i tid?
Viktigheten av muligheten til å planlegge: Å ha mulighet til å legge planer for fremtiden er en sentral del av våre liv som mennesker. Vi gjør det alle sammen, hele tiden. Noen planer er kortsiktige og avgrensede, andre er langsiktige og gjennomgripende. Felles er at de gir en struktur til hverdagen – en retning og mening til våre liv. Av og til rystes vi ut av planene våre og livet stopper midlertidig opp. Det kan være uhell, sykdom eller død som plutselig forpurrer planene våre og tvinger oss til å lete etter en ny retning, men også mindre alvorlige hendelser kan bringe oss ut av fatning. I en artikkel i The New York Times (09.02.17) intervjues en rekke unge mennesker som befinner seg utenfor arbeidslivet. De sier alle det samme: Livet er satt på vent. Som langtidsarbeidsledig er det vanskelig å planlegge å få barn eller stifte familie. Uten jobb og inntekt kan man ikke begynne på den neste fasen av livet, for jobben (hvis den fins), og livet, kan være et annet sted.
Andre lider hele livet under mangelen på muligheter til å legge planer. Fra sine møter med ungdom i flyktningleirene i Palestina kunne årets vinner av Falstadfangenes Gavestipend, Halvor Haugan, fortelle om barn som vokser opp med livet på vent. Og selv ved livets slutt er det å kunne legge planer så viktig for vår livskvalitet at ved Hospice Lovisenberg i Oslo legger personalet opp kortsiktige planer for terminalt syke pasienter. Vi trenger tilsynelatende – alle og til enhver av livets faser – å kunne se for oss fremtiden for i det hele tatt å ha en meningsfull nåtid.
Statsborgerskap på prøve: Vi bør ha et regelverk som gir mulighet for tilbakekallelse av statsborgerskap, og som ikke tolererer eller oppmuntrer til juks. Men på et tidspunkt er det fornuftig å sette strek. Vi bør ikke både dele ut statsborgerskap og samtidig si at dersom nye opplysninger dukker opp vil vi for enhver tid forbeholde oss retten til å kunne trekke statsborgerskapene tilbake. Det er noe dypt uærlig over å forvente at nye statsborgere skal omfavne det norske og gå helhjertet inn for å bli en del av vårt samfunn, dersom vi ikke er villige til å tilby dem statsborgerskap på permanent basis, men bare på prøve.
Eirik Julius Risberg
Forsker, Falstadsenteret