Full gass mot stupet» hevder Nils Georg Leirset i et avisinnlegg, og hvor han går i rette med klubbleder Ståle K. Johansen, Verkstedklubben Kværner Verdal, og som har tatt til orde for økt oljeleting. Og som kjent oppfattes den slags som helt grusomt av den politiske venstresiden, og som typisk hevder et stikk motsatt syn: Av klimahensyn må den norske oljeindustrien avvikles hurtigst mulig!

Men hvor saklig er nå egentlig et slikt standpunkt?

Forutsetning må i så fall være at verdens oljeforbruk er styrt av tilbudet, men det er da slettes ikke slik verden henger sammen. Verdens oljeforbruk er styrt av etterspørselen, og i en globalisert verden betyr det i all enkelhet at dersom Norge kutter all produksjon av olje og gass, så vil noen andre pumpe oljen isteden. Oljeforbruket forblir uendret, og det eneste en oppnår er å sende 10-tusner av arbeidsplasser til utlandet. Det sentrale spørsmålet blir da om hvem som har den mest klimavennlige oljeproduksjonen, og meg bekjent ligger Norge langt fremme her, og da kan det ikke vær spesielt klimavennlig å legge ned den norske produksjonen.

Klimaendringene er en global utfordring, og for å danne seg et bilde her kan en ta med seg hva som skjer dersom lille Norge skulle lykkes med å kutte alle sine utslipp: Det ville knapt være målbart i den store sammenhengen. Dersom vi mener noe med dette bør vi bruke mindre tid på symbolpolitikk (biobrensel etc), og heller heve blikket til de store utfordringene.

Og en av de store synderne er fortsatt kull, og selv om det gjøres mye for å redusere kullforbruket i den vestlige verden, er det globale forbruket fortsatt økende. Og i dette bildet kan norsk olje- og gassproduksjon bidra til å redusere kullforbruket ytterligere, og det samme gjelder dersom vi utnytter deler av restpotensialet som ligger i vannkraften.

(Nye kraftkabler til kontinentet har økt eksportkapasiteten.)

Og som vanlig er det ville protester fra den politiske venstresiden, men etter manges mening er utbygging av vannkraft langt mere skånsomt for naturen enn for eksempel vindkraft.

Dersom dagens utslipp av CO2 er et problem, er det lett å se at demografiske endringer vil øke utfordringene. Og det er da spesielt 2 områder som peker seg ut: Befolkningseksplosjonen og økonomisk vekst i de store U-landene.

Og som kjent, ukontrollert folkevekst skjer i land som først og fremst kjennetegnes av politisk vanstyre, og er følgelig lite egnet til å håndtere en vekst i befolkningen. Og her ligger også hovedårsaken til den folkevandringen vi ser over Middelhavet mot Europa.

Dersom en ikke evner å stoppe folkeveksten, vil nødvendigvis klodens bærekraft før eller siden bli satt på en alvorlig prøve.

Det er høyst forståelig at land som India, Indonesia og mange andre ønsker økonomisk fremgang, men det ligger store klimautfordringer i dette. En velstandsutvikling er enormt energikrevende (alle ønsker å kjøre bil), og ergo sier alle prognoser at «peak oil» (max oljeforbruk) ligger langt frem i tid. Noen mener ca 2050, men det vil være avhengig av at vi underveis klarer å finne reelle alternativer til fossilt brennstoff.

Selv om det legges ned en stor innsats på dette området, er det fortsatt en lang vei å gå.

Pr dato utgjør fornybar energi, som vindkraft, solceller, biobrensel, osv bare en liten del av det totale energiforbruket.

Og dersom vi mener alvor med denne debatten, bør det stilles noen kritiske spørsmål, og konsentrere oss om det som har virkning på lang sikt. Eksempelvis kan et slikt spørsmål være om vi bør vi halvere bevilgningene til regnskogfondet og bruke det overskytende til å se om det er mulig å redusere befolkningsveksten?

Og i tillegg til alt annet er det også sterkt ønskelig å bevare velferdsnivået her i landet, og ut fra dette foreligger det solide argumenter for å støtte både klubbleder Ståle K. Johansen og Verdal Aps Tor Martin Nordtømme. Sistnevnte har i et avisinnlegg redegjort for sammenhengen mellom oljeindustrien og velferden, og det er det god grunn til å minne om. Skulle for eksempel SV og Miljøpartiet De Grønne få noe avgjørende politisk gjennomslag, ville velferdsstaten fort gå mot sin ende.

Sigvard K Gilstad