Forskjellen mellom fattige og rike i verden bare øker og øker. Det finnes fremdeles millioner av mennesker som ikke spiser seg mett hver dag, mange dør av sult eller av sykdommer som lett kan la seg behandle.

Mekanismer for fordeling av ressurser som vi kjenner i dag fungerer ikke bra nok. Likevel er retten til mat nedfelt i menneskerettighetserklæringen. I vestlige land finnes det også mange mennesker som er avhengige av utdeling av mat, samtidig som overvekt kan være en annen side av samme sak, når folk tyr til billig og dårlig mat.

I Norge har man funnet en løsning på det. Fattigdom i Norge handler ikke lenger om å sulte. Man har kommet fram til en god arbeidsmiljølov, gjennom et møysommelig arbeid over mange år, og gode diskusjoner mellom tre omtrent likeverdige parter, arbeidstakere med fagforeninger, arbeidsgivere og myndigheter.

Gunnar Bovim hadde en artikkel i Adresseavisen en gang: Fra velferdsstat til velferdsklode. «…Tenke globalt […] Etablere en velferdsklode etter modell av velferdsstaten. Et system med rettigheter og ansvar- ikke bare utviklingshjelp og almisser- til alle verdens innbyggere…» (sitat slutt).

Det er en utmerket ide. Men tenk deg, vår velferdsstat er allerede under press. Hvem skal evaluere hvem som fortjener støtte? Hvilke papirer vil bevise rett til støtte?

Oppgaven virker veldig vanskelig på meg. Kan vi ikke finne noe enklere å iverksette? Her kommer ideen om borgerlønn inn. De som jobber for borgerlønn ønsker at alle skal få utdelt et (lite) beløp som tillater dem å betale for mat og basale behov. Tanken er at de som ikke trenger det får bare gi det tilbake gjennom en skatteordning som uansett finnes eller bør finnes. På den måte unngår man mye administrasjon.

Enn så lenge har det bare vært prøvd for folk med veldig lave inntekter. Mange fattige har en jobb, men en dårlig betalt jobb, under uverdig arbeidsforhold. En borgerlønn ville gi et alternativ til å godkjenne uanstendige jobber. Det ville stimulere kreativitet, og tillate folk å drive mer med musikk og kultur, eller rett og slett gi bedre lønnsomhet på det de driver på med. Det er klart at det er bedre med et godt arbeidsliv, hvor man utvikler seg, hvor man får god lønn samtidig som man kan få fri når man trenger det.

Men en borgerlønn kan være en snarvei til styrking av arbeidstakere og en forbedring av livet til veldig mange. Det blir ikke lenger markedskreftene som vil definere verdi av en jobb. En av kandidatene i det franske presidentvalget er villig til å prøve det. Det synes jeg at han burde få lov til. Det er ikke en tradisjonell måte å tenke på. Men jeg har ikke sett at de andre har lovet en betydelig forbedring av arbeidslivet.

I Norge har vi det stort sett bra. Men i Frankrike er det en rar stemning. Mange er misfornøyde. De beskriver situasjon som en krise, og flere kriser truer:

Fattigdom for flere millioner, degraderende arbeidsforhold, omfattende automatisering, klima. I krisetid er mange redde. Men det kan ses på som en periode for forandring. Kandidaten fra det franske Sosialitpartiet, Benoit Hamon, vil gripe sjansen nå. Enten sikter man på å styre forandringene, og man kommer styrket ut av dem, eller man velger å ignorere dem så lenge som er mulig, og forandringene vil komme brått, før eller senere. Politikk er å styre. Jeg støtter Benoit Hamon i det franske presidentvalget.

Regine Steinvik