Kan vi snakke om det opprinnelige i dag? Slik det var tenkt fra naturens og skaperverkets side. Eller er det avlegs?

Vi funderer mye på dette i en tid der det meste er i endring. Turveien vår skal asfalteres sjøl om mange protesterte på det. Det var en gammel kongevei. Fmbåndet er slukket, vi sliter med å finne kanalene. Kodene vi må huske på alt vi skal inn på. Mennesker av samme kjønn og enslige kan ordne seg barn. Surrogati som før var langt unna, er ikke det lengre . Noen filosofer hevder at hjernedøde kvinner,s livmor kan bære fram barn,og vi undres over at noen i det hele tatt har tenkt tanken.

Vi hører om mennesker som ikke orker livet mere. I noen land kan en få hjelp til å avslutte sitt liv. Eldre kjenner seg «til overs» fordi de ikke lengre er produktive nok.

Vi spør oss om vi er på rett vei når vi ser utviklingen på enkelte områder,- som for eksempel forekomsten av angst og depresjon, ensomhet hos eldre og psykiske belastninger hos ungdom.

I en slik tid kjenner vi på ett behov for å ha noe å navigere etter. Samtidig har vi en sterk følelse av i retning av konstruksjon, produksjon og begjær.

Fagre, nye verden. I 1932 skrev Aldous Huxley boken « Brave new world», nå oversatt til norsk som «Fagre nye verden». Boka ble anmeldt i Vårt Land for ei tid tilbake og beskriver Huxley,s framsyn inn i ett totalt manipulert og fornøyd samfunn , der en enten holder fred eller lar seg nære av den muskelavslappende tabeletten «soma»- ett kraftig stimulerende middel som gir fantasier for å komme vekk fra smerte og ubehagelige følelser. Han skriver om hvordan verden vil te seg når individene bare er til for samfunnet og «produksjonen»,- og slår seg til ro med at slik må det være. Huxley så tendensen i utviklingen,- og forutså hvordan det kom til å gå. Underholdning og en følelse av «avmakt» blender for virkeligheten og vi klarer ikke engasjere oss i samfunnsdebatten.

Desto viktigere er det at vi engasjerer oss,- og det er rørende å se hvor mange som har latt seg engasjere i den seinere tid av eldreomsorgen.

Eggdonasjon og surrogati. Innherreds spaltist for en tid tilbake hevder at Norge må åpne opp for altruistisk surrogati fordi hun «ikke ser noen grunn til at andres syn på surrogati og eggdonasjon skal få være med på å bestemme hva det enkelte menneske velger å gjøre med sin egen kropp».

Skal vi utfra dette trekke slutningen om at «bare det tjener meg, eller noen nære ,- så kan jeg gjøre hva jeg vil med min kropp?»

Heldigvis er samfunnet vårt regulert av lover og regler,- som ofte er styrt etter hva som er «det beste for fellesskapet». I Norge gir vi barna en tydelig stemme igjennom Barneloven og Barnekonvensjonen. Disse reglene er gjerne normskapende og gir noen rammer for hva som er godt for oss alle.

Når det gjelder surrogati og eggdonasjon ,- uteblir barnet,s stemme i debatten. Vi vet mye om mennesker som er på leting etter sitt opphav. Barnekonvensjonen s artikkel 7 sier at « barn har så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem». Til nå har det vært ett morsskap. Eggdonasjon åpner for at ett barn kan ha 2 mødre,- en genetisk og en biologisk.

Vi mener at vi bør sette grenser for hva som er etisk forsvarlig,- og den grensen går ved eggdonasjon. Det å gi bort sine arveanlegg bør medføre ett større ansvar enn bare å «hjelpe» noe til å kunne bli foreldre. Slikt sett er også sæddonasjon ett etisk dilemma.

Kanskje er det en ide å starte med ett krafttak for å forebygge barnløshet? Noen av årsakene er kjente. Kanskje skal vi la naturen vise vei i disse etisk vanskelige grenseoppgangene?

Til slutt noe om de eldre.

Hvordan kan vi gi våre eldre en følelse av verdighet sjøl om de ikke er «produktive» lengre? At de er verdifulle i kraft av bare å være. Eldreomsorgen bør ikke graderes og måles i tid og tiltak, men med den tida det tar. Levd liv er i seg selv en verdi,- gjerne i form av masse relasjonskompetanse.

Gunn Hauan Tronsen

Amparo Roman

Krf velgere