Refleksjon

Hvem er jeg?!

Reem har gjort seg noen filosofiske betraktninger.
Debatt

Da jeg var tretten år gikk jeg til min mor og spurte: «Hvem er jeg?» Hun forstod ikke helt spørsmålet. Hun spurte meg hva jeg mente med det.

Jeg følte meg trist og gråt mye... Jeg søkte egentlig ikke noe svar, fordi ingen svar ville glede meg. Jeg forventet å snakke med min mor og ting jeg ikke visste, så hvordan kunne hun det?

Mor kom til meg den natta og hun prøvde å fortelle meg om meg. Hun hadde misforstått spørsmålet mitt. Etterpå sovnet jeg, men tankene fortsatte. Hvem er jeg, og hva er det jeg egentlig ønsker?

Etter at jeg vokste opp, forstår jeg spørsmålet mitt bedre. Etter at jeg mistet min mor vet jeg at noen kan gi svar på kosmiske og eksistensielle spørsmål som er relatert til meg. Kanskje min mor også prøvde, men noen vil gjøre det.

Jeg begynte å filosofere, som kanskje alle tenåringer. Det første svaret på det viktigste spørsmålet: «Eksisterer jeg?» og «hvorfor?». Det er et vanskelig spørsmål for noen, kanskje kan jeg svare på det selv nå. Jeg er iallfall ikke trøtt av spørsmålet eller har gitt opp.

Denne første erfaringen gjorde at jeg startet med å skrive. Jeg følte en glede i å skrive. Det var så interessant å sitte og skrive, en time, to timer, tre timer. Bare å skrive og høre på klassisk musikk.

«Hvem er jeg?», eller «eksisterer jeg?» er store spørsmål. Å gjøre noe for verden betyr mer enn å bare eksistere. Det er ikke nok bare å være et menneske, det er heller ikke nok å bli lege, journalist eller lærer eller... ikke nok!

Tenk dypere og se for deg personer som ble drept i krig. Noen vil tenke, eller si, at de bare eksisterte. Etterpå vil de bli glemt. Men personen som drepte de nevnes aldri.. Så kan det være motsatt, i massakrer gjort av kriminelle. Noen nevner ofrene, mens alle snakker om den kriminelle.

Så har vi navn som forbindes med det gode, som Che Guevara, Ghandi, Omer Almoukhtar, Martin Luther King og flere andre.

Men dette er heller ikke godt nok svar for meg. For å eksistere, må vi drepe eller selv være den som er utsatt? Og hva med de som gjør store ting for mennesker, men ikke nevnes i det hele tatt, er ikke de... Så hver er jeg? Vil jeg etterlate meg et merke i menneskehetens historie, eller som mange gå bort som om vi aldri var her?

Jeg er Reem Alatasi. Jeg startet å skrive da jeg var 13 år gammel. Jeg hadde da ikke funnet svar på mitt spørsmål. Men da min mor, før hun døde, spurte oss om hvem hun var, svarte vi: Hun var den beste mor i verden! Hun var fornøyd med dette svaret og gledet seg. For henne var det nok.

Med det er det fortsatt ikke nok for meg og mitt spørsmål. Derfor startet jeg å skrive historier, artikler og dikt. For jeg tror at jeg ikke vil få vite svaret hvis jeg skulle vente på at andre gir svar på dette.

Når jeg tenker tilbake går tankene ofte til det mor sa og svarte. Hun fortalte at jeg er «liten, vakker og smart datter som hun var veldig glad i».

Jeg smilte, men var ikke helt glad eller fornøyd med svaret. Jeg ønsket noe mer... Jeg vet ikke hva.

Etter at jeg vokste opp har spørsmålet blitt større. Jeg liker ikke å tro det, men sannheten er jeg aldri vil slutte å tenke på hvem jeg er. Noen ganger er et smil likevel nok for meg, og jeg venter ikke de dype svar. Jeg er Reem, og jeg er glad fordi jeg er her og skriver om hvem jeg er. Da er jeg.

Reem Alatasi

Flyktning fra Syria. Bosatt i Verdal. Utlplassert på språktrening i lokalavisa ukentlig.