I dag skal jeg skrive om et emne som er mye diskutert blant flyktninger på sosiale medier. Jeg skal ikke skrive om det på en vitenskapelig måte, for det er ikke min intensjon. Jeg skal heller ikke forsvare noe, men nøytralt snakke om kvinnelige flyktninger og et fenomen som opprører dem.

Jeg har hørt på historier fra kvinner som har forlatt sin familie, og hørt på årsaken. Det er en fortelling om et liv i mørket.

Det kan sies mye om vold mot kvinner, og som skjer hele verden. Men hva skal vi si til kvinner som også i våre dager opplever omskjæring, slik det praktiserer i noen afrikanske land?!

1. mai er Arbeidernes internasjonale kampdag. Vi må takke alle som er i jobb, men vi må også spesielt takke mødrene spesielt. Både de som er i jobb og de som er hjemme. De gjør en flott jobb over hele verden. På denne dagen liker jeg å sende en viktig melding til de som anklager kvinner for hennes selvstendighet etter at hun kom til europeiske land.

Æres-kriminalitet er utbredt i arabiske land, også i Syria. Jeg husker en historie som skjedde i en landsby ved Homs. Ei jente på 15 år gikk alene da hun ble stoppet og angrepet av en soldat fra et nærliggende område. Han voldtok henne.

Jenta var redd for å fortelle om det som hadde skjedd. Hun visste at dersom noen i hennes familie fikk vite om dette, ja da ville de drepe henne.

Hun fortsatte på skolen, og etter cirka fem måneder la idrettslæreren merke til at hennes mage var blitt større. Hun tok jenta med til skolelegen, og der ble det fastslått at jenta var gravid. Da familien ble kjent med dette dukket onkelen opp med en jaktrifle og drepte henne og hennes ufødte barn - til tross for at hun ikke var skyld i det som hadde skjedd.

Dette er bare en av mange historier. Her må jeg legge til at i syrisk lov anser ikke æresdrap som et mord. Morderen dømmes til kort fengselsstraff, og går deretter ut som om ingenting har skjedd.

Selv vet jeg hvilke problemer vi kvinner kunne stå overfor når vi skulle søke jobb. Hadde du ingen utdanning, eller søkte på private jobber, kunne det komme spørsmål om seksuelle forhold. Og mange kvinner har opplevd situasjoner med seksuell trakassering på jobb.

I lukkede samfunn kan kvinner aldri snakke om slike problemer i offentligheten. De bare lukker munnen, selv om hun opplever trakassering fra menn. Det er bare noen få kvinner som klarer å gjøre opprør mot sin ektefelle. I slike samfunn blir det ikke lett å få skilsmisse, og barna blir alltid ofrene. Selv i situasjoner som omhandler incest kan kvinnen holde munn for ikke å lage skandale.

Vold mot kvinner har aldri vært relatert til religionen, men det har vært «skikker og tradisjoner» pålagt av samfunn. Krig påvirker dette også negativt.

Du kan ikke si at en kvinne som ikke slåss for sin frihet, og som har levd med en person som aldri respekterte henne og frarøvet hennes frihet, er en dårlig kvinne. Selv om hun har vært som en servitør i hjemmet og tilfredsstilt fysiske behov. En kvinne som aldri har vært misunnelig for andres suksess, og undertrykt sine drømmer og holdt ut vold om nødvendig. Denne kvinnen har bare aldri funnet noen som kan forsvare henne.

Jeg skal stå ved enhver kvinne som krever sine rettigheter og gjør opprør. Jeg skal si «NEI» når noe ting skjer med meg. Jeg skal bli som Napoleon Bonaparte som sa at «en kvinne som rister sengen med venstre hånden, rister verden med høyre hånd».

Reem Alatasi

Flyktning fra Syria. Bosatt i Verdal. Utlplassert på språktrening i lokalavisa ukentlig.