Greier ikke å dy meg for noen refleksjoner etter å ha sett nyhetsbildene fra de ulike markeringene denne 1. mai. En merkedag jeg har vokst opp med som en fellesskapets dag, arbeidernes dag, hvor man søkte sammen også tverrpolitisk for å markere de viktige sakene i arbeidslivet. Hos oss var 01.maifrokost i rådhuset, tog, taler og flagg en naturlig del av denne dagen. Skulle jo bare mangle med foreldre som var stolte medlemmer av LO. At jeg som voksen valgte å engasjere meg i Høyre framfor AP rokker ikke ved min stolthet, identitet og tilknytning til arbeiderklassen og arbeiderstatusen.

I arbeidslivet har jeg hatt rollen som tillitsvalgt, vært forhandlingsleder, innehatt rollen som varsler, tatt orde både for og mot endringsprosesser. Jeg er nok å anse som en initiativrik, ressurssterk og samfunnsengasjert arbeider på alle mulige vis.

I år er det første gang jeg kjenner på vegring og motvilje rundt 1.mai-markeringen; For hvordan kan man velge å gå i tog når LO velger å politisere togets hovedparole med en ordlyd som har til hovedformål å avsette regjeringen? Hvor andre paroler tegner direkte misvisende bilder av den arbeidslivs- og næringspolitikk som føres av regjeringspartiene? Det er MANGE arbeidstakere som stemmer Høyre og andre borgerlige/ sentrumspartier. Hvordan forventer man at alle disse arbeiderne skal kunne finne sin plass i toget bak disse hovedparolene? Arbeidere som er opptatt av å styrke norsk næringsliv, sikre riktig beskatning og likestille konkurransevilkår nettopp for å sikre arbeidsplasser og styrke arbeidstakernes posisjon. Arbeidere som er opptatt av kompetanse og kvalitet i utdanningene slik at vi får det framtidsrettede og konkurransedyktige arbeidslivet vi trenger. Arbeidere som er pptatt av at man må skape verdier og økte inntekter til staten for å kunne videreføre og videreutvikle fellesskapets dyrebare velferdsordninger. Arbeidere som bruker store deler av sitt liv på å fronte arbeidslivspolitikk og -tiltak, både nasjonalt og internasjonalt, med mål om å sikre at alle, også i framtida, skal ha en sikker arbeidsplass å gå til?

Flertallet i befolkningen, hvor vi nesten alle utgjør arbeidere, har valgt å gi sin stemme til dagens regjeringskonstellasjon. Flertallet av Norges arbeidstakere tror at dagens regjering sitter med de beste løsningene for vårt arbeids- og næringsliv! Det betyr i praksis at dagens tradisjonelle og politiserte form for 1.mai-markering ikke bare "utestenger" flertallet i befolkningen, men også flertallet av alle arbeidere. Om man ikke kan definere det som direkte fysisk utestengelse, så kan man kanskje definere det som en politisk ekskluderende utestengelse.

En ny tid er i emning, både arbeidslivet og arbeidernes forventninger til det framtidige arbeidslivet endres. På mange områder må den moderne arbeideren forberede seg på mer komplekse og utfordrende arbeidsvilkår. Behovet for en dag som gir muligheter for markering av felles tverrpolitiske arbeidersaker vil unektelig øke. Den kommende eldrebølgen brygger til kamp om arbeidstider, sykelønnsordninger og pensjonsordninger! Det levnes liten tvil om at vi arbeidere kommer til å utfordres på å løse de store utfordringene i fellesskap -Skal vi lykkes med det må LO og Arbeiderpartiet være villige til å tenke nytt om sin tradisjonelle bruk av arbeiderbegrepet.

LO har alltid hatt sterke forbindelser til arbeiderpartiet, men på tross av dette har den tradisjonelle markeringen av 01. mai holdt fokus på arbeidernes situasjon, arbeidernes vilkår og kampsaker, og ikke på stortingsvalg og regjeringskonstellasjoner. ALLE arbeidere, LO-medlemmer og sympatisører med arbeiderne, har opplevd å være invitert og inkludert i det internasjonale fellesskap som denne merkedagen symboliserer.

Betyr så den dreining av fokus for den markeringen vi observerte i år, at LO nå går inn for en økt politisering av denne dagen? Vil ikke arbeidstakere og LO-medlemmer som stemmer andre politiske partier ønskes velkommen til å markere sine arbeidersaker under markeringene 01.mai? Har dagen blitt en ren LO og arbeiderparti-dag? "Det internasjonale fellesskap for de spesielt inviterte"? Er det slik man skal bygge fellesskapets løsninger for framtida? Om så er tilfelle må jeg konkludere med at vi ikke deler de samme verdiene og forståelsen av begrepene solidaritet og fellesskap!

1. mai er en internasjonal dag, det er arbeidernes dag. Det anerkjennes at dagen historisk har et sterkt sosialistisk utgangspunkt, og således må LO og AP gjerne engasjere seg sterkt for arbeiderne og bruke denne dagen aktivt; De skal ha sin del av æren for det arbeidsliv vi ser i dag, men de skal ikke ha æren alene; Det står et tverrpolitisk flertall bak enhver beslutning som fattes på stortinget.

Samtidig må man se at arbeidslivspolitikk er noe som utvikler seg i samspill med internasjonale utviklingstrekk. Arbeiderpartiet og LO må ikke glemme at at de er en del av et større nasjonalt og globalt arbeiderfellesskap, et tverrpolitisk arbeiderfellesskap.

Heldigvis er våre verdier tuftet på demokratiske rettigheter i Norge, og heldigvis kommer arbeidere i alle former og fasonger.

Skal markering av 1.mai ha verdi for framtidas arbeidere må markeringen av denne dagen utvikles slik at den oppleves verdifull og inkluderende for ALLE arbeidere, organiserte LO-medlemmer og organiserte medlemmer i andre arbeidstakerorganisasjoner; - Helt uavhengig hvilket parti de stemmer på!

På LOs paroler pleide det å stå «Arbeidere foren eder!» Tiden er inne for nettopp det; Arbeidere FOREN eder!

Alternativt tror jeg sannelig det er på tide at arbeidsfolket stiller på jobb også 1.mai!

Anne Kathrine Nordhammer Solberg

Levanger Høyre