Jeg satt der og ønsket å si det, men visste at det var helt feil å gjøre det. Jeg holdt klokelig kjeft, men flere tenkte nok noe lignende.
Situasjonen var et foreldremøte i åttendeklassen. Klassen skulle på en eller tur som avslutning av ungdomsskolen. De håpefulle var nettopp det, håpefulle. De håpet på utenlandstur, men endte opp i Åsenfjord. For dem ble det mer nedtur enn utenlandstur. Det var vi voksne som bestemte. Det er ikke gratis å dra til Åsenfjord heller, om lag 2000 kroner per elev. Disse pengene skulle vi på en eller annen måte samle inn, men altså uten at noen betalte direkte. Det er riktig tenkt, men likevel ønsket jeg å kunne betale meg ut av det. I en slik situasjon dukker før eller senere dorullsalg-alternativet opp. Som regel før. Så også her.
Min klare erfaring
er at det ikke er barna selv som selger disse sekkene med doruller, slik mange av oss på 70-tallet gikk fra dør til dør for å selge lodd. Det blir i stedet foreldrenes lodd å selge dorullene. Facebook-oppdateringer fra foreldre med spørsmål om å kjøpe doruller er ikke uvanlig. De bringer også – sjeleglade for å få avsetning. Du kjøper overprisede doruller av meg og jeg kjøper av deg. Mange velger nok å kjøpe alt eller mesteparten selv, stue dem sammen i kjelleren og ha doruller i månedsvis.
Dette er tildekt foreldrebetaling og det er heller ikke dugnad, ikke i begrepets egentlige forstand. Ifølge sosiologene Håkon Lorentzen og Line Dugstad, som skrev boka Den norske dugnaden, er følgende elementer kjernen i begrepet: man utfører et tidsavgrenset, ubetalt arbeid sammen og samtidig for et fellesskap (idrettslag, borettslag, lokalsamfunn o.l.) og det har et sosialt innslag, gjerne i form av et måltid eller en fest som bidrar til styrket fellesskap. Å selge doruller faller langt utenfor en slik definisjon. Det er ren pengeinnsamling og fungerer i praksis mest som en fordekt trenings- eller medlemsavgift.
Enkelte har innført bøter for de som ikke møter opp på dugnader, men skal det fungere etter sin hensikt må beløpet settes så høyt at det svir. Det kan ikke være noe man enkelt betaler seg ut av.
For noen år siden innførte seks barnehager i Israel bot for å hente barna for sent. På den måten ønsket de å komme problemet med at enkelte barn ble hentet etter stengetid til livs. Boten virket imidlertid mot sin hensikt – problemet økte betydelig. Dobbelt så mange for sent-hentinger som tidligere ble registrert etter innføringen av boten.
Noe lignende observerte jeg i et borettslag hvor jeg hadde leilighet midt i 90-årene. Oppgangene skulle males, og det ble kjøpt inn maling og pensler som ble satt ut i hver oppgang. Jobben skulle gjøres på dugnad og vi skulle skrive oss på liste over når det passet å ta vår tørn. Det var for få som meldte seg, og styret i borettslaget bestemte at man skulle få 500 kroner for jobben. Da skjedde det noe interessant: enkelte, meg selv inkludert, strøk seg fra listen, mens andre kom til. Jeg og flere med meg var altså villige til å male oppgangene gratis, men uvillige når vi fikk betalt for nøyaktig samme jobb.
Dugnad er strengt tatt ikke frivillig. Det finnes organisasjoner og borettslag som har brent seg på å oversette ordet med volunteer work (frivillig arbeid) når de har sendt ut informasjon til ikke-norsktalende medlemmer og beboere. Da risikerer du at de tar det bokstavelig og ikke møter opp. Dugnad er ikke frivillig i den forstand. Om det ikke er en plikt, så er det en sosial norm at man møter opp på dugnad.
Innfører man muligheten til å betale seg bort fra det som er en sosial norm (hente barna før stengetid, delta på dugnad) overføres fenomenet til en markedslogikk, og det blir hver enkeltes betalingsvillighet og –evne, og ikke den sosiale normen eller forventningen, som regulerer vår adferd.
Når jeg likevel satt der og egentlig hadde mest lyst til å betale meg ut av det hele, handlet det om at dorullsalg er ren pengeinnsamling og ikke dugnad. Jeg stiller nemlig gjerne opp på dugnader for boligsameiet eller for korpset, og liker ofte både arbeidet og ikke minst tanken bak.
Jeg misliker å være moralistisk, men la meg gjøre ett unntak: Kanskje vi foreldre skal benytte muligheten til å la barna selv ta ansvar for enkelte pengeinnsamlinger? Flaskeinnsamling og kakesalg på nærbutikken er alternativ. Det kunne i det minste ha engasjert de som skal på tur – tenåringene – og i løpet av to år burde det vært et overkommelig prosjekt.
Oddveig Storstad
Førsteamanuensis Høyskolen Kristiania