Det er mai. Den mest festlige måneden i hele året, der landet viser seg fra sin fineste side og det norske flagg vaier i vinden. Mai er også konfirmasjonstid. I vårt prosti konfirmeres i år 318 ungdommer i til sammen 28 gudstjenester. Konfirmasjonen er sluttpunktet for et år med undervisning, fellesskap, spørsmål, forsøk på svar, refleksjon, gudstjenester, leir – et år der man bokstavelig talt kan se at konfirmantene har utviklet seg, på veien til å bli voksen.

For oss som jobber i kirken er konfirmasjonstiden en høytidelig og travel tid. Denne gudstjenesten skal være så bra som overhodet mulig, denne prekenen skal være av høyeste kvalitet, slik at budskapet når frem: I konfirmasjonen får ungdommen bekreftet at Gud holder det løftet Han ga i dåpen: «Du er mitt elskede barn, jeg har frelst deg, og ingen kan rive deg ut av min hånd.» Derfor bruker vi mange krefter i forberedelse og gjennomføring. Og heldigvis har vi opparbeidet oss erfaringer og rutiner vi kan støtte oss til, fordi dette jo er en høytid som skjer hvert år.

Men ikke i år. I år er alt annerledes. I år er jeg konfirmant-mamma. For aller første gang i mitt liv. Og det kjennes helt, helt annerledes enn å være konfirmant-prest. Hvor mange ganger har jeg ikke ledet presentasjonsgudstjeneste med påfølgende foreldremøte. Jeg kjenner igjen foreldretypen og oppførselen til dem som ennå er barn og plutselig er midtpunktet. Hvert år har jeg sagt til foreldrene: «Å være konfirmantforeldre er en spesiell fase i livet.» Sist høst var det jeg som satt i kirkebenken, jeg som ble dyttet inn i denne livsfasen. Med en konfirmant som tilsynelatende var uberørt, småsøsken som på hver sin måte prøvde å konkurrere om oppmerksomheten, med et ekteskap som hadde fått prøvd seg i årenes løp, i en kropp som jeg prøvde med all makt å viske ut årenes løp på, og med morshjertet i hånden. Slik hadde jeg aldri sittet, og jeg så meg selv utenifra, det var fremmed og skremmende. Med mistro gransket jeg prestene som stod der fremme og snakket, de som skulle få låne barnet mitt ganske mange timer, og ha innflytelse på dem. Jeg kjente dem godt, de var mine kjære kollegaer, men nå så jeg på dem med mine mors-øyne, og det tok sin tid før jeg falt til ro og tenkte: Jo, de virker troverdige, jeg kan stole på dem. Jeg tror de vil mitt barn vel.

Gjennom konfirmantåret observerte og intervjuet jeg den fåmælte konfirmanten min: Trives du i gruppen? Hva har dere lært i dag? Jeg var bekymret for at han ville føle seg ensom på leir, gjøre feil når han skulle hjelpe til i gudstjenesten. Og jeg var uendelig lettet, hver gang jeg hadde snakket med en av konfirmantprestene. Når jeg hadde skjønt at de bryr seg om ham, at det de gjør er godt gjennomtenkt, at de tok på alvor hvordan det føles å være konfirmant-mamma.

Men ennå er ikke alt vel overstått. Den store finalen venter – eller, den nærmer seg med stormskritt: Konfirmasjonsdagen. Denne dagen er så mye mer enn en forbønnshandling i kirken. En århundrelang tradisjon ligger i denne dagen, og på skuldrene til dem som skal gjennomføre den. I år kan jeg ikke gjøre som før, når siste tone av postludium er spilt og jeg pakker prestekjolen inn i bilen, kjører forbi bunadskledde festfolk og kaster et medlidende blikk på dem mens jeg gleder meg til å komme hjem, ta på meg joggebukse og sove en velfortjent middagshvil. I år er det jeg som har ansvar for at alle kommer seg til festlokalet, at maten faller i smak, at konfirmanten får nok oppmerksomhet, men ikke så mye at han blir traumatisert, at han oppfører seg, at alt går som planlagt og han får en minnerik, god opplevelse. Det er jeg som må bevise at jeg duger, som mor.

Og mens jeg forbereder denne store dagen, gleder og gruer meg, så tenker jeg ofte tilbake på dette snart 15-årige liv som jeg har delt med ham. Vet at det jeg har i friskt minne, ligger uendelig langt tilbake for ham, i evighetens dus, uten å huske noen ting: Dagene og nettene på barselavdelingen, dåpsdagen der jeg var like usikker og fremmed som nå på konfirmasjonen, levering i barnehage, første skoledag…

Alt dette er bare et blunk unna. Og jeg vet at det som snart kommer er et enda kortere blunk unna: Den dagen vi skal klistre et stort rødt «L» på bilens bakrute. Mai-nettene der vi skal prøve å virke trygge og avslappede, men i våre tanker kommer til å være med vår russ overalt. Den dagen vi skrur sammen seng og skap og fyller opp kjøleskapet hans i den nye hybelen. Neste gang han er hovedperson i kirken og jeg, stolt og rørt, holder mitt morshjerte i hånden.

Det oppleves helt annerledes å være konfirmant-mamma enn å være konfirmant-prest. Men når jeg tenker meg om, så blir det tydelig for meg at det ligger akkurat det samme i bunnen for både oss som er konfirmantforeldre og oss som jobber i kirken: At vi vil våre konfirmanter det beste. Og at vi alltid er der for dem.

Prostiprest og mamma

Sabine Kjølsvik