Om jeg hadde vært ung i dag, med mann, noen små barn, 2-3 kanskje, - og jeg skulle flytte til Levanger kommune, - ja da ville jeg ha vært på utkikk etter ei tomt, et hus, eller en leilighet nært, ganske nært, - en skog, ei elv, et vatn, flere små boenheter i nærområdet med også mor, far og unger og store områder hvor det var lov til å springe på!!

Det skulle være store arealer hvor unger kunne bruke fantasien sin, lage ting i skogen, bygge ”hytter” av barkvister/lauvkvister, klatre i trærne, lage båter i snekkerbua hos en eller annen i nabolaget og ”seile” med ”båtene” i den lille bekken (som ikke var farlig). Unger skal ha venner, mange og ulike venner, voksne og barn!

Det skulle gå an å bygge snøborger, snømann, lage skispor med skirenn, utforrenn og langrenn og ligge i snøen og lage ”englevinger”. Unger har en innbygd fantasi som venter på og bli brukt!

Ungene og vi kunne be med oss folk hjem, hele nabolaget til uteselskap på sommeren og vi skulle finne på mange leiker sammen med voksne og barn! Vi skulle bli kjent med alle rundt oss og alltid ha noen å ”gå til” om det var noe vi trengte å prate om!

Vi skulle ta vare på hverandre, ha omsorg, være der for hverandre og føle tryggheten alltid. Unger skal bli ansvarspersoner!

Ungene skulle ha en skolevei der det som oftest prates om det som er viktig og de skulle få mosjon! Ungene skulle bli godt kjent, et vennskap som ofte varer livet ut, - er livet på skoleveien! Det skulle ikke komme noen buss og hente og bringe og foreldre skulle ikke kjøre ungene på skolen. Skoleveien er en viktig del av det å vokse opp, bli kjent med andre og virkelig få venner som vet alt om deg og din familie og vi om dem igjen. Ungene skulle bli utadvendte og sosiale!

Unger liker å løpe, mange sammen, finne på ting, lage lyder, ha hemmeligheter, gjømmesteder, bruke fantasien, få utfolde seg på mange vis og vokse opp i trygghet. Vi ville kanskje få trygge unger? Unger ville forstå at alle er ikke helt like, noen er litt annerledes og det godtar alle barn om de får forklaring på hvorfor!

Selv hadde jeg en slik barndom, der jeg vokste opp midt i småbyen Levanger, der alle kjente alle og vi var som en stor ”familie”. Vi slo ball i Håkon den godes gate, lekte gjemsel i nerbyen, vi laget snøborger på Torvet, skispor i bakkene fra Musikkpaviljongen da vi var ganske små, vi hadde havna hvor mye skjedde, bryggene som vi kunne ut og inn i og kjente de som jobba der, også under selve brygga, elva der mange lærte å svømme, Sjøbadet hvor vi stupte fra ei flåte, flere sagbruk der vi klatret i plankestablene, vi lekte indianer i Støphaugen, og i Elstaskogen ved Levanger Stadion, (borte nå) vi seilte på isflak i Levanger-elva og både gikk og syklet (de som hadde sykkel) til nærmeste skogholt hvor vi så både innbilte rovdyr og mye som vi fant opp som skummelt. I de fleste trærne rundt Torvet og Ner-parken klatret vi i og jeg hadde derfor et spesielt tre som jeg mente var ”mitt” ettersom det var det nærmeste hjemmet mitt!

Store flokker med unger gikk på søndager lange turer til Svartbergstua og/eller Skjøtingen og vi var tidlig ute i alder første gangen vi tok slike vandringer. Vi hadde lært/forstått, at skulle vi oppleve noe måtte vi gjøre noe selv!

Vi var en flokk unger som var/ble avhengige av hverandre for skulle vi leike måtte vi få med alle og det var alltid trygt å ha med noen storebrorer og eldre jenter helt til vi selv kom i den høgste alderen i leiken.

Alle disse ungene og de voksne som vi vokste opp sammen med ble våre venner gjennom alle år og vi visste alt om de fleste. Vi kjente foreldre, besteforeldre, tanter og onkler til de fleste av ungene i småbyen og vi har fått servering på de aller fleste kjøkken mens vi var små. Hjembakt brød og brødskiver med ofte sirup på!

Nå håper jeg at det satses på å få like trygge og fantasifulle unger som kan boltre seg i og med sine innbygde behov for å utfoldelse seg og å bruke det som hver enkelt har som naturlige leiketrang.

Mens unger vokser opp tror jeg at de må få prøve seg på det som de liker å holde på med og så får de voksne være med på og ”styre” det hele slik at det blir unger som trives og vil fortsette å bo her. Barndommen er med oss til siste stund tror jeg, samme hvordan den har vært. De fleste har mye og fortelle om si egen barndom!

Nå er det flotte hager i de fleste små villaer/villastrøk og ungene får ikke lov til å ”utfolde” seg her for noe kan ødelegges. I blokkene som bygges er det heller ikke noen naturlige leikeplasser hvor unger kan få bruk for fantasien sin slik som en skogpull, noen ”ufriserte” partier av landskap hvor unger kan få ”finne på” noe som ikke skader noen eller noe.

Tenk mere på BARNA når dere planlegger bygging av HJEM for familier og ikke la de vokse opp i sterile, ”forbudt”-leikemuligheter, men få unger som kan bli kjent med alle rundt seg slik at de får kontakt med flest mulig voksne og også oss eldre. Dette blir da ikke unger som siden i livet finner på andre og uheldige spillopper eller fakter. De kjenner for mange og for mange kjenner dem!

I en høy alder har jeg enda svært god kontakt med gamle naboer, leikekamerater, skolevenner og også andre, selv om mange av de som var eldre enn meg er mer eller mindre forsvunnet for godt. Men minnene er der om en flott barndom da livet var så fullt av mennesker vi kunne prate med, som vi lærte så mye om livet med, til å gå hjem til, gi hjelp og få hjelp og dette er noe svært verdifullt som jeg håper andre også, - de som vokser opp i dag kan få oppleve! Men det er de som styrer som kan gjøre noe med det!!

Hanne Holthe Munkeby