Tirsdag 9. mai trykker Innherred et forsvarsskrift av Verdal AP sine fremste tillitsvalgte - Bjørn Iversen og Arild Pedersen. Verdal AP kjenner seg ikke igjen, og mener kritikken er både urettferdig og urimelig.

De tar derfor og ramser opp alt hva de mener kommunen har gjort for distriktene i Verdal. De unnlater heller ikke å ta med det som kalles «selvbærende lån» for vei, vann og kloakk, som jo i sin helhet belastes huseierne. I så måte har kommunens fremste tillitsvalgte travle dager med å få kommunens ansatte til å utføre fellesoppgaver i henhold til deres egne prioriteringer. Og når sant skal sies: Det er gjort mye bra og riktig arbeide i så måte, og som kan gis ros for.

Men jeg må spørre om hva Verdal AP egentlig forventer? De hadde lovt å opprettholde skolestrukturen, og så plutselig – ut av det blå – så kommer det en prioritering om og legge ned skoler i distriktene. Hele fem stykker, og en sparer på en av skolenedleggelsene, like mye som gatebelysningen langs elvepromenaden! I tillegg har vi saken om eldreomsorgen med irettesettelse fra fylkesmannen.

På toppen kommer revisors spørsmål om kommunen greier å holde seg betalingsdyktig til enhver tid.

At enkelte da kommer til at det er en politisk prioritering av utførte arbeidsoppgaver og bruk av penger som er i misforhold til hva man kan forvente av sin kommune – det er ikke å forundres over. Heller ikke at de mener at distriktene blir en salderingspost mot behov i mer sentrale strøk av kommunen.

Disse opplevelser som folk da melder inn ved sine avisinnlegg, er det at de to ønsker at « …. oppnår en større sannhetgrad enn hva tilfelle hittil har vært»!

Dette er en «vakker» måte å si at de som oppfatter de politiske vedtak og forbruk på en annen måte en Verdal AP, de farer ikke med den fulle sannhet, men bare en grad av den. Slik demoniserer og ufarliggjør man kritikk fra andres oppfatning av hvordan virkeligheten ter seg fra deres ståsted. Slik politisk retorikk kjenner vi igjen fra tidligere. Men i en tid hvor Norge er i krig med to land og nettopp bombet et annet sønder og sammen – og kaller det «Fred»! – så skal jeg ikke gi den rette beskrivelsen.

Det er vel tilstrekkelig å si, at å angripe de som kritiserer er en kjent forsvarstaktikk egnet til å ta bort oppmerksomheten fra de faktiske forhold, som også er nevnt her.