Refleksjon

Minnet om en verdenskrig

Mange av mine venner døde for ingenting.

Reem Alatasi tar i dagens refleksjon utgangspunkt i markeringen av frigjøringsdagen 8. mai. Bildet er fra Falstadskogen under årets markering. Foto: Roger M. SvendsenFoto: Roger M. Svendsen

Debatt

8. mai var det i Norge hedringer og markering av minnet om slutten på andre verdenskrig.

I dag har vi også en stor verdenskrig, den skjer også uten våpen. En alles kamp mot alle. Den skjer også der de dør av sult, i leirer og på landegrenser der de nektes å slippe inn.

Disse ulykkelige menneskene vet om et annet liv, med overflod og penger. Så kommer personer og forteller at de må gjøre opprør mot denne virkeligheten, for et nytt og bedre liv. Disse fattige personene brukes for at de selv skal klatre opp på sine skuldre og nå toppen.Tror du disse folkene etterspør frihet? Tror du at de gjør mennesker mer glade? At de endrer noe? Nei, det er en felle, en oppgave de har påtatt seg.

Jeg kunne stoppet alle «flyktninger» fra Syria og spurt dem. Du kan se at noen er av de revolusjonære, og av motstanderne. Hva gjør du her da? Spiser god mat, sover på varm steder, samtidig som noen fra landet ditt sover ute i kulden og dør foran dine øyne?

Jeg er ikke med «Bashar al-Assads» regjering og regime, eller andre som dreper på de grusomste måter. Ingen i hele verden kan forsvare disse folkene og som er skyld i at barn hver dag dør.

Selv har jeg måttet slåss med personer som trodde at jeg var med i al-Assads-regime. Disse personene presset mange unge til deres død, under påskudd av å befri landet. Mange av mine venner døde for ingenting. De samme aktører som presset syrere bor også i utlandet, og er selv innen rekkevidde restauranter og femstjerners hotell. I dag har vi ingen revolusjon i Syria. Vi har krig. Den store krigen. Vi slåss med hverandre. Vi slåss med hele verden. Og aldri for en frihet.

Det vil alltid bli en ny «verdenskrig», hvor fattige folk, de uskyldige må betale prisen. Når de store land etterpå kommer for å spille assisterende roller, for å fullbyrde er det folket – den vanlige mann og kvinne - som dør i krigen. Ingen skal huske dem. De var krigens offer, selve våpenet.

Mennesket er også våpenet når religionens bomber settes mellom oss, de ideologiske som etterpå sier at du er velkommen til å okkupere vårt land. Våre barn blir programmert til å være disse soldatene. Opplyste av de «opplyste» går de på denne ukloke, destruktive vegen.

Det er så en tenker at verdenskrigen aldri tok slutt. Det er bare våpnene som er blitt forandret.

Reem Alatasi

Flyktning fra Syria. Bosatt i Verdal. Utlplassert på språktrening i lokalavisa ukentlig.