Verden er mer usikker og urolig enn på lenge. Flukt, terror og oppslag om klimakrisen preger daglig nyhetsbildet. Hvor går veien videre – og er det håp?
Antallet flyktninger er rekordhøyt. Ifølge United Nations High Commissioner for Refugees (UNHCR) er hele 65 millioner mennesker drevet på flukt på verdensbasis, det høyeste antallet siden andre verdenskrig. I fotoutstillingen
Uprooted
, som vises ved Falstadsenteret fra 22. juni til 15. desember 2017, møter vi noen få av disse. Gjennom 96 bilder tatt av verdensledende fotografer fra Magnum Photos, dokumenteres et bredt utvalg menneskeskjebner som av en eller annen grunn er tvunget på flukt i perioden etter 1945. Utstillingen er ikke ordnet kronologisk eller geografisk, men visualiserer isteden det store antallet kriger og konflikter siden slutten av andre verdenskrig – og fellestrekkene i den skjebnen som møter flyktningene; gjennom tap av hjem og avskåret fra sine røtter er flyktningene ofte uønskede dit de kommer, og går som regel en usikker fremtid i møte.
Mange blir dypt beveget av den skjebnen flyktningene lider, og særlig fotografier har en bevegende effekt – som bildet av den syriske gutten på tre år som ligger ubevegelig i armene på en tyrkisk militærpolitimann etter å ha druknet i forsøket på å ta seg over Middelhavet. Det er noe med det visuelle som skaper en gjenkjennelse av mennesker som ligner oss. Som anonyme masser og tall i en statistikk over ankomne til landet, skaper de imidlertid ofte et stikk av ubehag – som en uhorvelig mengde som velter inn over oss og som må begrenses, for ikke å bringe velferdssamfunnet i kne. For å stoppe trusselen som vårt land står ovenfor laget regjeringen i fjor en «avskrekkingskampanje» som skulle forhindre flyktninger fra å finne veien til Norge, og dermed redde vårt samfunn fra kollaps. Vi kommer i en skvis; mellom tallenes tale og beregninger om hva vår generøsitet koster oss, og vår nærmest spontane, empatiske reaksjon på et bilde av et menneske i nød. Hvorfor er det slik? Hvorfor blir vi grepet av enkeltskjebner, mens vi finner de samme skjebnene akkumulert til statistiske mengder skumle og foruroligende? Og hva skal vi til syvende og sist tenke?
Det skal sies at det er mange, mange som engasjerer seg i frivillig arbeid, enten til innsamling av mat, klær, eller som bidragsytere på andre måter. Køene av frivillige i 2016 som ønsket å hjelpe syriske flyktninger var lange. Men allikevel: når enkeltskjebnene blir genert opp til store mengder har de en tendens til å frambringe uro, selv hos flegmatiske sjeler og normalt så nøkterne hoder. Sammen med nedgangstider, terror og klimaendringer gir det hele seg utslag i en fremtidsangst eller uro. Som Bård Vegard Solhjell skriver i sin nylig utgitte bok, Uro: Vi føler en sigende uro, først knapt merkbar, deretter i mer bevisste glimt. Vårt innarbeidede verdensbilde er under press fra så mange ulike hold samtidig at vi opplever det som «eit brot i mønsteret»; det blir vanskeligere å plassere nye hendelser i en sammenheng vi forstår.
Uroen, hevder Solhjell, kan bare leges dersom vi forstår mer av det store bildet. Det er derfor passende at den overnevnte fotoutstillingen åpnes av Solhjell, som for anledningen også holder det tredje Falstadforedraget – en serie åpne debattmøter hvor sentrale aktører møter lokale og regionale stemmer til debatt om demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter. Med utgangspunkt i sin nylig utgitte bok Uro, skal Solhjell samtale med Tone Jørstad ved Falstadsenteret om de globale utfordringene som preger – og kommer til å prege – samfunnsdebatten i Norge i framtiden. Disse utfordringene, hevder Solhjell, krever en større omstilling enn tidligere – kanskje til og med et paradigmeskifte i måten vi tenker på? Hvis vi skal løse fremtidens utfordringer kreves det kanskje nettopp et radikalt skifte i vår tenkning – enten gjennom en mer helhetlig tilnærming til flere av problemene vi står overfor, eller at man begynner med å forkaste gamle og inngrodde tankemønstre som har preget politisk tenkning i århundrer. (Kan en nasjon f.eks. påberope seg suverenitet i møte med globale problemer?)
Filosofen John Rawls foreslo allerede for 46(!) år siden en metode for å komme fram til beslutninger om en rettferdig samfunnsutvikling: En skulle begynne med å forestille seg at en ikke visste hvor i samfunnet en var plassert. På den måten ville insentivene være å velge på en måte som gagnet alle. Hvordan ville en slik tilnærming endre vår klima- og flyktningpolitikk i dag? (Som et praktisk eksperiment: Prøv å formulere en klima- og flyktningpolitikk dersom du ikke vet om du tilhører den norske middelklassen, den lille gruppen styrtrike amerikaner eller de fattigste av de fattige i kystområdene av Bangladesh.) Kanskje er allikevel et første steg for å løse de problemene vi står overfor å starte med å gjenopplive innsikten om at vi kan endre samfunnet; at politikk og samfunnsutforming ikke er underlagt naturlover eller markedskrefter som vi ikke rår over, men at vi i felleskap faktisk velger hvordan samfunnet vårt skal se ut?
Uroen som Solhjell føler, deles av mange. Samtidig beskriver han den ikke som en framtidspessimisme, men som «ein naudsynt føresetnad for å forstå kva det krev av oss å skape den framtida vi ønsker.» Kanskje er det derfor likevel grunn til håp i det politiske mørke vi befinner oss i, hvis vi tar oss tid til å snakke sammen, og prøve å forstå hverandre? Med prosjektet Kulturmøter ønsker Falstadsenteret å skape en arena for den viktige samtalen. I samarbeid med forfatterne Ingrid Storholmen og Asieh Amini samlet vi atten ungdommer til et tospråklig skriveverksted ved Falstadsenteret den 18. og 19. mars i år. Resultatet er et knippe tekster som stilles ut på Falstadsenteret sammen med fotoutstillingen Uprooted; tekster om fortvilelse og frustrasjon, men også om håp og tro på framtiden. Og kanskje er det nettopp denne typen bilder og tekster (som vi ser i Uprooted og i tekstene) fra skrivemøter mellom ungdom med ulike kulturelle bakgrunner som gjør oss i stand til å leve oss inn i andre menneskers situasjon, slik Rawls metode foreskriver; til å tenke i nye baner om de globale problemene vi står overfor.
Uroen vi føler er berettiget. Samtidig er vi, som Solhjell poengterer, ikke hjelpeløse, men vi former vår egen framtid. Den framtiden vi får, er den vi velger: Heller enn å stikke hodet i sanden må vi derfor tørre å snakke sammen om det som uroer oss.
Velkommen til utstilling og debatt på Falstad 22. juni!
Eirik Julius Risberg
Forsker, Falstadsenteret