Høstens valg er som valg flest: et valg om retning for landet. La gå, det er ikke lett å se de enorme forskjellene, og da særlig i et valgår der partiene overbyr hverandre i sin iver etter å nå tvilere, og de som kan finne på å stemme på nabopartiet. Slik er politikken. Men valg handler om de lange linjene. Hvilket samfunn vil vi ha på lang sikt, og om de små grepene som knapt synes på veien dit. Så om noen år ser vi oss tilbake i forundring, og noen ganger i begeistring: «va d så son d vart ja».
«Så son ja», det ble til som en konsekvens av beviste politiske valg. Som politisk aktiv så er det vår oppgave å få frem konsekvensene av disse, og hva vi tror på. Det som skiller høyresiden fra venstresiden tydeligst er den økonomiske fordelingspolitikken. I korthet handler den om hva vi tror er best for landet totalt sett. Dagens regjering tror skattenedsettelser for de med mest fra før er bedre enn vårt alternativ som er å gi de som har minst fra før litt mer.
Valgene i både Frankrike, Storbritannia og USA handlet i stor grad om vi skal være et «divided» eller «united» people. På norsk: fellesskap eller splittelse. Det ser vi konjunkturene av i norsk politikk også. Dagens regjering gir mest til de som har mest fra før, og bidrar til et mer splittet folk. De som har mest får mest, mens de som har minst får mindre. Ved en prosentvis økning vil forskjellene øke. En direktør med en lønn på 1 million trenger verken lønnsøkning eller skattelette. Det er langt viktigere at sykepleieren som jobber deltid og tjener en ¼ av direktørens lønn får bedre kjøpekraft. Det er det dette valget i all enkelhet handler om.
Dette gjelder ikke bare i den økonomiske politikken. Dagens regjering er svært gode til å sette grupper opp mot hverandre. De kaller det gjerne prioritering. Det kan det sikkert kalles, men klokt er det neppe. Nasjonalt så har dagens regjering vært opptatte av å stigmatisere de gruppene som sliter mest fra før. Dette gjelder særlig de gruppene som trenger bistand fra NAV, eller som sliter med skoleløpet. De har i tillegg stemt ned en rekke forslag fra både Ap og SV for å sikre en bedre fordeling av felleskapets penger, og ikke minst så bidrar de til en segregering av arbeidsmarkedet, der de med lav lønn presses til enda dårligere arbeidsvilkår.
Vi kan gjerne ønske reformer. Jeg ønsker også det, men jeg ønsker ikke reformer som endrer arbeidstakerrettighetene, bidrar til privatisering, kutt i pensjoner for arbeidsfolk, og et mer segregert arbeid og boligmarked. Det er for oss på venstresiden dårlige svar på hva vi tror vil tjene folk flest best mulig på lang sikt. Våre reformer handler om å forebygge fremfor å reparere. Vi vet at det er mulig å få til endringer sammen med dem endringene angår, om det være seg hjemmehjelpa, avløseren eller byråkraten. Våre reformer bygger på involvering og inkludering.
Så har jeg selvsagt respekt for de som mener noe annet. Retten til å endre mening er heldigvis enda ikke endret.
For oss som tilhører venstresiden er ikke politikken dagens regjering fører, en politikk vi senere vil se tilbake til og betakke med at det «vart så son». Så son skapes via aktive valg. Mitt aktive valg er en stemme til Arbeiderpartiet ved høstens valg.
Vegard Austmo
Levanger Arbeiderparti