I fire år eller mer har jeg mistet øyet som blinker, jeg kriger ikke for å betale denne prisen, men det er mine år som går som en vind.

Jeg ser meg rundt og ser at jeg har gått en lang vei. Jeg kunne ikke tro på at jeg skulle skrive for tusen personer og stå imot døden. Jeg kunne være forelsket, og har det flottest barnet i verden, og jeg ser at jeg fortsatt har en lang vei å gå hvor jeg faktisk kan bli fortapt i meg selv, kan jeg gi verden noen ting?

Men som Paula Coelho sier: «Hver og en av oss vet hva som er ens egen personlige myte, i tapet av sin ungdom.. I denne perioden av livet er alt klart, alt er mulig, man er ikke redd for å drømme eller ønske å gjøre det en liker i sitt liv. Men når tiden går, blir subtile krefter aktivert for å bevise at det er umulig oppnå personlige myte.»

Når jeg har sett for meg disse subtile krefter, har jeg pleid å gråte og skrive på en forsonet måte. Jeg har måttet innse at jeg har mistet mye, og at tiden går, og at drømmer er satt på vent i min verden. Drømmer som ble drept under krigen. Nå må vi jobbe med språket for å kunne gjøre noe i dette nye landet. Vi vil bidra, og fortsette livet og ikke miste mer enn vi har gjort.

Norsk er ikke et lett språk å lære. Kanskje etter to år med norskkurs blir det bra, men for meg som tenker på å bli journalist og forfatter, må jeg bli god i språket. På samme måte som vi brukte mange år på å lære å mestre andre språk.

Og jeg tenker på at jeg er i et demokratisk land. Jeg kan snakke og skrive om ting som ikke er bra, eller tema som tar livet av drømmer jeg vil verden skal oppnå.

For den som har livserfaringer og mange muligheter til å jobbe, er det mange skritt tilbake ikke å kunne bruke sine evner. De må få hjelp til å komme videre.

Til slutt liker jeg å se at vi ikke er her for å miste, vi håper at du ser på oss som fremtidig ungdom og ikke som elendige krigsoffer.

Reem Alatasi

Flyktning fra Syria. Bosatt i Verdal. Utplassert på språktrening i lokalavisa ukentlig.