Legene Myrstad og Elden i hadde i kronikken «Helse Nord-Trøndelag på lag med din helse?» (TA 16/6) påpekt at det høye antallet registrerte traumemottak ved Sykehuset Namsos ikke burde brukes ukritisk som argument for å
høyne akuttberedskapen
lengst nord i fylket.
Klinikkleder ved Kirurgisk klinikk ved begge sykehusene, Tina Eilertsen, uttalte i Trønder-Avisa (TA 17/6) at alle traumeregistreringer ved Sykehuset Namsos er korrekte. Hun gikk ikke nærmere inn på de store eksisterende forskjellene mellom de to sykehusene.
Så hvilke tall snakker vi om? Det er ulike begreper som er viktige å forstå. Hvis en person er involvert i en ulykke og/eller har skadet seg, har vi nasjonale og regionale kriterier for når det skal utløses traumealarm.
Ved traumealarm slipper alle som er involvert i traumeteamet det de har i hendene og møter i akuttmottaket. I traumeteamet er det 11-13 personer (minimum 5-7 leger, 4 sykepleiere, radiograf og bioingeniør).
Kriteriene som brukes er inndelt i fysiologiske og/eller anatomiske funn på pasienten, skademekanikk eller ved spesielle ekstra kriterier.
Fysiologiske funn kan være lavt blodtrykk eller rask puls etter skade. Anatomiske funn kan være åpne benbrudd eller større blødning. Skademekanikk kan være fall fra 5 meters høyde, kollisjon med bil i høyere enn 60 km/t. Spesielle kriterier kan være høy alder eller bruk av blodfortynnende.
Dette er eksempler på noen få av mange ulike kriterier som gir alarm for mottak av pasient med aktivert traumeteam fordi det mistenkes alvorlig skade.
For å sikre at ingen hardt skadde pasienter ikke får den nødvendige behandling i tide, skal de bli møtt med traumeteam. Derfor må vi godta at vi bruker traumeteam på et stort antall uskadde og lett skadde pasienter.
Indre skader kan være vanskelig å oppdage på skadestedet eller i ambulansen. Flere steder i verden forskes det på hvilke kriterier som bør brukes for å sortere ut de potensielt hardt skadde fra dem som er lettere skadd og uskadd. Per i dag må vi forholde oss til kriteriene vi har og de er dessverre ikke spesielt gode.
Alt for mange faller inn under kriteriene, noe som fører til at et høyt antall traumemottak . Men det er ingen automatikk i at det betyr at det er mange hardt skadde personer som trenger kirurgi.
Uttrykket vi bruker er overtriage (lett skadde eller uskadde pasienter som mottas med traumeteam) og undertriage (hardt skadde pasienter som ikke er mottatt med traumeteam).
Internasjonalt aksepteres det maksimum 50 prosent overtriage og maksimum 5 prosent undertriage. At undertriage bør være lavest mulig sier seg selv, mens overtriage er et rent ressursspørsmål.
I teorien kunne alle pasienter som ankom sykehuset blitt tatt imot på denne måten, men da må nok budsjettene økes langt, langt over dagens grenser.
Traumealarm og aktivert traumeteam gjør at planlagte operasjoner utsettes og eventuelt midlertidig stanses, røntgenundersøkelser stanses og blodprøver utsettes. Andre pasienter må dermed vente lengre på undersøkelser og hjelp. Dette er en stor ulempe ved sykehus med stor aktivitet, men viktig når livstruende skadde pasienter ventes inn.
Antall traumemottak har vokst siste 10 år. Vi kan forvente flere enn 200 traumer i både Levanger og Namsos for 2017 hvis trenden fortsetter.
I 2012 forandret Levanger sin traumepraksis for å møte denne utviklingen. Før dette opplevde vi at svært mange uskadde pasienter ble mottatt med aktivert traumeteam. Det å stanse planlagt aktivitet flere ganger hver uke for å ta imot uskadde pasienter var ikke ønsket eller god praksis.
Sykehuset Levanger valgte derfor å dele opp våre traumekriterier i kategori for oransje traumeteam kun bestående av 5 medlemmer (3 leger og 2 sykepleiere) og røde traumeteam med 11 deltakere slik som tidligere.
Alle pasienter med kun treff i skademekanikk blir møtt med orange team etter gjennomgang av praksis i utlandet og artikkelsøk. Denne omleggingen ble nøye vurdert fortløpende siden vi endret standard praksis for akuttsykehus med traumefunksjon. Ved enhver tvil skulle rødt traumeteam brukes.
Høsten 2015 kunne Sykehuset Levanger presentere to kvalitetsstudier for traumeaktiviteten ved vårt sykehus på Høstmøtet til Norsk Anestesiologisk Forening. Vi kunne dokumentere at vår omlegging hadde redusert overtriage og redusert undertriage ved sykehuset, altså kvalitetsheving på begge felt.
Sykehuset Namsos har ikke to-delt team og tar imot alle sine pasienter med fullt team. Dette oppleves som en stor kulturforskjell mellom våre to sykehus. Det betyr ikke at et av sykehusene har rett eller galt. Både Namsos og Levanger gjør mottak av skadde pasienter på trygge måter.
Men når begrensede ressurser skal fordeles på den nordtrønderske befolknings vegne, er det uforståelig at arbeidsgruppen som skulle se på akuttberedskapen i Namsos valgte å oppruste den. De må ihvertfall ikke ukritisk bruke traumemottakstallene som foreligger, og som viser en overtriage på over 97 prosent. Da statsråd Høye var på besøk i Nord-Trøndelag kunne vi lese på Helse Nord-Trøndelags hjemmeside: «I fjor ankom 165 traumepasienter til mottaket ved Sykehuset Namsos, 16 av dem ble overført til St. Olavs eller annet universitetssykehus.Det store flertall fikk altså livbergende behandling ved sitt eget lokalsykehus.» Dette er en klassisk misforståelse hvor man tror at traumemottak er det samme som alvorlig skade.
Akuttberedskapen må justeres etter hvor mange pasienter som trenger behandling, ikke etter hvor mange man velger å ta til vurdering.
Vi står i starten av eldrebølgen. Det som startet debatten var at den forrige ledelsen gjennom 10 år la ned 6 av 8 geriatriske senger på Levanger sykehus. Tilbudet til de eldre har blitt redusert med 75 prosent i sørdelen av fylket. En samtidig opprustning av akuttberedskapen i nord, som pr i dag er velfungerende og trygg for pasientene, basert på tall som kanskje ikke er særlig relevante, fremstår som uforståelig.
Anne Fresvig
Luftambulanselege og spesialist anestesi. Leder Traumeutvalget ved Sykehuset Levanger