BPA, brukerstyrt personlig assistanse, er ei ordning som har eksistert i mange år. Den er en måte å organisere kommunale tjenester på når noen trenger personlig assistanse i form av f. eks. praktisk bistand og støttekontakt. Kommunen kan også gi den personlige assistansen uten at den er brukerstyrt. Det er naturlig å tenke seg at den da blir tjenestestyrt med mindre grad av frihet for brukeren.

Det følger av helse- og omsorgstjenestelova at kommunene skal ha tilbud om BPA-ordning. Tilbudet kan gis til alle som trenger personlig assistanse. Bistanden kan omfatte personlig stell og hygiene, reingjøring, dagligdagse gjøremål i heim og husholdning, og hjelp til å komme seg ut og delta i samfunnet. Helsetjenester omfattes ikke. Personen som er tildelt BPA, betaler egenandel som om vedkommende mottok omsorgstjenester på annen måte.

BPA, brukerstyrt personlig assistanse, er ei ordning som har eksistert i mange år.

Hensikten med BPA er at brukeren skal kunne opprettholde et mest mulig vanlig liv, f. eks. ved å delta i arbeid og sosiale aktiviteter. Brukerens egen styring skal bidra til større grad av livskvalitet enn når tjenestene styrer. Det innebærer mer frihet og fleksibilitet, som i valg av tider for når ulike gjøremål og aktiviteter skal foregå. Brukeren er arbeidsleder. Hvis en sjøl ikke er i stand til å lede assistenten, kan dette overlates til en annen i samarbeid med eller på vegne av brukeren. Den som er assistent, er omfatta av arbeidslivets alminnelige bestemmelser, bl. a. arbeidsmiljølova.

Det er ingen særskilte grenser for hvem som kan søke om og tildeles BPA når behovet for personlig og praktisk bistand er der. Riktignok er det kommunen som etter eget skjønn vurderer og vedtar hvordan tjenesten skal organiseres, og det kan skje uten tildeling av BPA. Søkeren har imidlertid rett til å medvirke, og framsatte behov og ønsker skal tas alvorlig. Både forsvarlighet og livskvalitet må være vurderingstema når det fattes vedtak om hvordan tjenestene best bør organiseres i konkrete tilfeller.

Fra 1. januar 2015 trådte en ny bestemmelse i pasient- og brukerrettighetslova i kraft. BPA ble en lovfesta rettighet for personer under 67 år med langvarig og stort behov for personlig assistanse. Retten gjelder også avlastningstiltak for personer med foreldreansvar når barn under 18 år er heimeboende og har nedsatt funksjonsevne. Behovet anses som «langvarig» når det strekker seg ut over to år, og det er «stort» når det trengs minst 32 timer assistanse pr. uke. Personer med behov for 25-32 timer i uka inkluderes også i retten til BPA med mindre kommunen dokumenterer at slik organisering betyr vesentlig aukt kostnad for kommunen.

Kommunen har ikke anledning til å vedta opphør av BPA kun med grunnlag i at personen ikke lenger omfattes av rettighetens aldersbestemmelse og minimumstimetall. Tilbudet om BPA skal være reelt også når en ikke omfattes av rettigheten, altså sjøl om brukeren fyller 67 år eller får et tjenestebehov som er mindre enn 25 timer. Enhver endring i tjenestetilbudet skal skje etter individuell vurdering, grundig forhandsinformasjon og brukermedvirkning.

Pasient- og brukerombudet mottar et begrensa antall henvendelser om BPA. I noen tilfeller hører vi at personer med tjenestebehov og deres pårørende ikke har fått informasjon om at BPA-ordninga fins som et tilbud i kommunen. Noen forteller også at når de sjøl tok opp BPA som tema, ble de avspist med at denne typen tjeneste ikke tilbys. Det er lovbrudd når kommuneansatte ikke informerer om et tilbud kommunene er pålagt å ha, og når et framsatt ønske om BPA avvises på generelt grunnlag.

Noen kommuner benytter BPA i mye mindre grad enn andre uten at det skyldes lavere forekomst av aktuelle brukere. Vi har også sett at kommuner vedtar reduksjon i tjenesteomfanget, tilsynelatende uten at det foreligger behovsendringer. Tilsvarende ser vi tilfeller der bistandsbehovet har vokst, uten at det vedtas opptrapping av BPA-timetallet. En ytterligere variant er når kommunen ønsker å kutte ut BPA til fordel for andre typer tjenester som ikke er brukerstyrte. Brukere som utsettes for sånt, rapporterer om slitsomme og utmattende kamper med kommunen og tilhørende klagerunder med involvering av Fylkesmannen.

Det hender at ulike instanser vurderer tjenestebehovet forskjellig. En person kan ha vært under behandling og rehabilitering etter ulykke eller sjukdom og fått med seg ei funksjonsvurdering med angivelse av bistandsbehov, sjøl om det egentlig er kommunen som skal vedta tjenestenivået. Dialogen mellom bruker og kommune kan bli dårlig både når sjukehus og rehabiliteringsinstitusjon lover mer enn det kommunen kan holde, og når kommunen oppleves ikke å gi nødvendige tjenester.

Fylkesmannen er klageinstans når en ikke er tilfreds med tjenester fra kommunen. Det gjelder også BPA. Vi er kjent med personer som er svært godt fornøyd med ordninga for sin egen del. Og vi kjenner til andre som ikke er det. Vi trur at for få benytter retten til å klage. Noen orker ikke, og noen er redd for at det vil slå negativt ut for dem. Pasient- og brukerombudet har sett at klager virker, både der en ikke fikk innvilga søknad, der det ble fatta vedtak med lavere tjenesteomfang enn det var søkt om, og der det ble vedtatt reduksjon i tjenestenivået som brukeren hadde tidligere.

Når BPA i stor grad handler om livskvalitet, forutsigbarhet og innflytelse på eget liv, kan og bør ordninga brukes, både av personer som oppfyller den lovfesta retten til BPA, og av andre som kan nyttiggjøre seg tilbudet. Men kommunen må synliggjøre at tilbudet fins og er reelt. For BPA-ordninga er der ikke Bare På Artig.

Kjell J. Vang

Seniorrådgiver, pasient- og

brukerombudet i Nord-Trøndelag