Det nærmer seg Olsok og historisk spel på Stiklestad. I «Innherred» lørdag 8. juli finner vi en artikkel om Rytterstatuen på stevneplassen.
Det er laget en historie om at en komite med prost Sigurd Ansnes i spissen allierte seg med skulptøren Dyre Vaa for å få til en statue på Stiklestad.
Dette er feil.
Arbeidet var allerede godt i gang på midten av 60-tallet. Thora og Dyre Vaa var tilstede ved Olsokspelet i 1965 og ble da på vegne av Stiklestadnemnda ved Albert Haugsand og Alf Eriksen kontaktet og spurt om han kunne tenke seg å lage en statue av Olav den Hellige, og det går fram av Arne Vinjes biografi at kunstneren tok på seg oppgaven med begeistring,og at Vaa ved hjemkomst laget to skisser til et ryttermonument. Disse ble sent nordover sammen med hans tanker om verket.
Vinje skriver om Vaa at han allerede i 1966 var tilbake på Stiklestad og presenterte utkastet for Stiklestadnemnda. Anton og Torbjørg Sætevik var senere hjemme hos Dyre Vaa minst én gang for å se kunstnerens utkast og forarbeidene til statuen.
Anton Sætevik var sogneprest i Verdal fra 1948 og prost i Sør-Innherrad fra 1954. Han var medlem i Stiklestadnemnda helt fra han kom til Verdal . Fra 1960 til 1970 var han formann i nemnda. Det var i denne perioden avtalen og samarbeidet med Dyre Vaa kom i stand.
Anton Sætevik ble i 1969 tildelt St.Olavs orden av 1. klasse for sin store kulturelle innsats i samband med Stiklestad og Olsokspelet.
Dette ble behørig omtalt i Trønderavisa 3. januar 1970 med et interview ved O Chr. Perjord. Prost Sætevik presiserte da at rosende ord måtte komme hele Stiklestadnemnda og bygdefolket tilgode, men det bør ikke være tvil om at han var den drivende kraft i dette arbeidet.
Anton Sætevik ble i sin samtid kalt Stiklestadprosten og Olsokprosten. Dette var folkets hedersbevisninger.
Ove Voldseth har i en artikkel i Verdal Historielags Årbok 2016 skrevet mer utførlig om Sæteviks omfattende kulturelle engasjement. Han nevner at en rytterstatue på Stiklestad var tema allerede i 1951.
Den som gir seg ut på å skrive noe som kan oppfattes som den offisielle historien har et spesielt ansvar for at det som presenteres er objektivt og korrekt. Alt som kommer på trykk mellom to permer blir ofte kildemateriale for andre som skriver. En kan stadig se at feilaktige opplysninger kommer tilbake til kilden og i neste omgang blir brukt som referanse og bevis for tidligere påstander.
Feilinformasjonen går i ring og blir til sannheter.
Eivind Voldseth