Mens noen trekker på skuldrene ikke klarer å det store problemet i samtiden, er det andre igjen som på fullt alvor mener at det norske er sterkt truet. Noen velger å le av hele greia. De ser ut til å mene at mange av dem som tar del i diskusjonen trekker nisselua godt ned over øynene og har en isolasjonistisk holdning til resten av verden. Med mange ulike ståsted er det opplagt vanskelig å bli enige om hva som er de norske verdiene, hva som gjør dem unike og hvorfor de i tilfelle må forsvares.
Går ikke over. Det er nok grunn til å skuffe dem som tror at dette går over. Verdidebatten, om vi velger å sette den merkelappen på den, vil trolig komme til å prege årets valgkamp og kan også vare adskillig lengre. Jeg må innrømme at jeg har vansker med å se truslene som noen ser. Jeg tror at det norske står seg godt, selv om vi hele tida blir påvirket av strømninger utenfra. Det er også mye ved denne debatten jeg ikke forstår og ser behovet for. Men den går ikke over av den grunn.
Må tas på alvor. Torbjørn Røe Isaksen, kunnskapsministeren fra Høyre, hadde en velskrevet kronikk om dette emnet i Aftenposten på mandag. Han er verdt å lytte til. Ett av hans beste råd til de som tar del i verdidebatten er «å legge bort skråsikkerheten og forsøke å forstå hva motparten snakker om». Røe Isaksen tror at mange av dem som kritiserer denne debatten i ikke forstår motivene til de som sier seg bekymret. Han advarer dem mot å tillegge motparten rollen som antiintellektuelle og uopplyste.
Jeg innrømmer at jeg både følte meg truffet og sa meg enig med Røe Isaksen på samme tid. Jeg har slitt med å forstå både motiver og en påstått frykt, og har trukket på skuldrene av flere utspill. Samtidig har jeg i samtaler med folk som har hatt en annen holdning begynt å forstå at her er det mange nyanser og mange grunn til at dette nå kommer til overflaten.
Vi trenger ikke å bli enige om hva som er norske verdier, og hvor norske de egentlig er. Vi må heller ikke bekjenne oss til en felles tro. Men det er nok lurt i å ta disse strømningene på alvor, gå inn i diskusjonen fra ulikt ståsted og anerkjenne hverandres rett til å være bekymret, eller ikke å være det.