Forleden morgen fikk jeg et tips om noe vi burde skrive om i lokalavisa. En gladsak, ifølge meldingen som tikket inn på mobilen. «Det er asfaltarbeid i Helgådalen denne uken med opptil en times ventetid.» Du tuller tenkte jeg, men takket høflig for tipset etter at jeg hadde fått utfyllende informasjon om at de som sto i bilkø hadde det kjempemorsomt. «Vi samler oss utenfor bilene og det var masse fliring.»

Under redaksjonens morgenmøte sendt jeg ballen videre til en av mine medarbeidere. Vi skulle oppover til Vera samme kveld, så det ble enighet om å ta et bilde sånn at vi fikk ut en sak på våre nettsider. En times ventetid oppe i dalen. Jeg sa noe om at noen sto utenfor bilene og lo av det hele, men vi trodde vel egentlig ikke på den versjonen. Det er vel ingen som er sånn skapt at de synes det er greit å stå og vente i opptil en time for å komme seg heim. Tenke seg til om vi hadde opplevd det på E6, oppe i Vinne eller på Sætersmyra! Tipstelefonen hadde vært ildrød etter ganske kort tid.

Tok det med et smil. Torsdag ettermiddag ble saken om den lange ventetida lagt ut på våre nettsider.

«Lang kø og ventetid i Volden. Skyldes asfaltarbeid» Nøkternt og greit. «Trafikken på stedet må følge ledebil og arbeidet kan føre til opptil en times ventetid», sto det å lese. Saken ble også delt på våre Facebook-sider. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Mange hadde tydeligvis klare meninger om asfaltarbeid og ventetid i Helgådalen. Hør bare:

«Ventetida tar bygdefolket med et smil. Bare å beregne litt mere tid når vi skal ut og kjøre. For dette har vi venta på i mange år», etterfulgt av et par smilefjes. Alle reaksjonene var i den samme løypa. De gledet seg over ny asfalt på vegen, og ventetida ble brukt til hygge og en prat med gamle og nye kjente. «Ingen sure miner oppi dala, vaktin å dæm som kjøre maskinan skryte tå ka tølmodig all e», var en annen reaksjon.

Til etterfølgelse. Historien er søt. Ja, den er mer enn det. Den er til å lære av. Denne evnen til å sette pris på det som kommer, og finne ut av litt ventetid. Det er en innstilling som er verdt å framsnakke og til å spre rundt i verden. Jeg tror mye rundt oss hadde framstått i et bedre og mer fortjent lys om vil lot oss inspirere av folket oppe i dalen.