Det pågår i en hver valgkamp en debatt om det «norske», og om hva som er typisk norsk, og hvilke verdier vi skal legge til grunn for vårt samfunn. Jeg har selv vært opptatt dette siden jeg ble samfunnsengasjert via EU-kampen for 25 år siden. Nei-siden vant den kampen. Men ikke på grunn av nasjonalisme, eller en debatt som ligner på dagens ordskiftet. Nei-siden vant på tross av dette, og ikke på grunn av dette. Vi vant fordi avtalen ikke var god nok, ikke minst for arbeidsfolk, bøndene og folket langs kysten. Vi fikk riktignok, og heldigvis, en EØS-avtale som sikret mye av det ja-siden ønsket, men som samtidig ivaretok flertallets nei til medlemskap.

Den neste store debatten kom i forbindelse med unionsoppløsningsfeiringen i 2005. Der ble Øystein Sørensens «Jakten på det norske: perspektiver på utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet», en viktig premissleverandør for debatten om jubileet. Men den siste store debatten er vi nettopp ferdig med i forbindelse med feiringen av grunnlovens 200 årsjubileum.

Så langt har valgkampen 2017 dreid seg om andre nasjonale perspektiver. Både EU-debatten, 2005 og 2014 hadde en samlende visjon, samlende gjennom å få frem at Norge tok selvstendige valg, men så absolutt i en felles europeisk og internasjonal kontekst. 2017-debatten mangler dette. Selv fra store folk som er eller har vært statsråder.

Det som er unikt med det norske kommer dårlig frem. Mest fordi at de som langt har frontet debatten i liten grad tar innover seg hva som gjør Norge unikt.

For meg handler derfor debatten ikke om gleden over at færre søker ly fra krig og menneskeskapt klimakriser. Det jeg er stolt over er faktisk hele vår unike velferdsstat, vår tro på menneskets ukrenkelighet uavhengig av opphav, tro eller klasse. Det svært få land der dette er normalt.

Vår normalitet er kjempet gjennom av arbeiderklassen sammen med småbrukersamfunnet. Men den er ikke unik. Den er bygget på kunnskap fremfor føleri, og på fremtidsoptimismen som hele tiden har båret nasjonen fremover. Eller for å sitere den gamle og kloke stortingsmann Carl Joakim Hambro:

«Det er ikke tilstrekkelig å si at politikk er det muligens kunst.

Det skal være noe mer.

Den politikk som er intakt med fremtiden,

må gå ut på å gjøre mulig i morgen

det som er umulig i dag.»

Vegard Austmo

Historiker