Forsøpling og fordumming i valgkampen

Redaktøren dveler litt ved innspurten og bruken av sosiale medier.
Debatt

Noen betraktninger før stemmene er talt

Når dette skrives er valgkampen over og mange har avgitt sin stemme. Men ingen av stemmene er opptalt. Når dette skrives er det derfor ikke mulig å kåre valgets vinner. Jeg nøyer meg med å ha en mening om valgkampen. Hvordan har den gått og hva kan vi lære av den?

Mange har sterke meninger om valgkampen. Og i langt større grad enn vi har sett tidligere spres det i offentligheten hvordan folk reagerer, på sosiale medier, først og fremst Facebook. Det så vi ikke minst i helga etter Arbeiderpartiets siste forsøk på å nå velgermassen med en SMS som gikk til 500000 velgere. Ut fra reaksjonene å dømme var ikke det noe godt sjakktrekk. Dette er tydeligvis en form for påvirkning som mange vil ha seg frabedt. Det blir nok ikke gjentatt med samme form og innhold ved et senere valg.

Forsøpling. Kraften som ligger i riktig bruk av sosiale medier har vi sett gjennom flere år, og ved valg i flere ulike land. Her brytes og deles det meninger. Det gjør det lett å bli påvirket, men også til å hente inspirasjon for eget valg. Sosiale medier har også en eller flere åpenbare skyggesider. Det er blitt det viktigste verktøyet for dem som ønsker å forsøple det politiske ordskiftet. Det er ikke til å fatte hva enkelte gyter ut av seg i det offentlige rom. Regelrett mobbing av enkeltpersoner er snarere blitt regel enn unntak.

Noen går enda lenger og setter fram trusler av en så alvorlig grad at enkelte politikere velger å skygge banen. Det tydeligste i så måte var angrepene på AUF-leder Mani Hussaini. Han valgte etter råd fra PST å avlyse arrangement og holde seg borte fra valgkampens avslutning etter en rekke åpenbare trusler. Dette er en trist utvikling.

Fordumming. Jeg vil også gi dem mye rett, de som opplever deler av valgkampen som fordummende. En stor del av velgerne tar valget på alvor og bruker mye tid og krefter på å sette seg inn i komplekset for å være trygg på sitt eget valg. De har det ikke like lett. Partiene foretrekker enkle løsninger. De legger seg veldig nært hverandre, men bruker gjerne store bokstaver når de karakteriserer hverandre. På denne måten opplever velgeren heller avstanden mellom liv og lære, enn de politiske skillelinjene.