Eventyret om et gårdssalg

Da Staten solgte Kirkegata 4B (Prestegården) i Levanger til Fylkeskommunen trodde de at de eide gården. Men det gjorde de ikke for Levanger kommune eide 50 % av gården, men det viste ikke kommunen. Derfor fikk Staten hele kjøpesummen.

Dette kompliserte gårdsalget nøstet jeg opp i da jeg i sin tid skrev om Bygårdene i Levanger.

Kirkegata 4B. ble oppført i 1913-1914 av distriktslege H. Nissen Buck.

Distriktslegen hadde legekontor og venteværelse i første etasje. Selv bodde legen med familie i andre. Det kan tilføyes at Nissen Buck var ordfører i Levanger by i årene 1912-1914.

Levanger og Frol kommune var et felles kirkesokn. Disse to kommunene kjøpte denne gård (Kirkegata 4B) i 1922 for kr 30.000,-

På forhånd hadde kommunene bestemt at gården skulle være prestegård med kontorer og bolig for sognepresten.

Rot i papirene. I 1954 var det papirmessig rot i papirene hos begge kommunene. Det viste seg nemmelig at i hele 32 år var det arvingen etter Dr. Buck, Alida Buck som hadde hjemmel til gården.

Panteregistret måtte da rettes opp slik at de rette eierne Levanger og Frol kommune fikk hjemmel til gården de hadde kjøpt for 32 år siden.

Staten og Levanger kommune blir eiere.

I 1959 ble det utsteds et skjøte fra Frol kommune til Staten ved Kirke og Undervisningsdepartementet på denne gårds halvpart 50 %

Etter den tid har Staten og Levanger kommune eiet havparten hver av denne gård, og betalt hver 50 % av vedlikeholdsutgiftene. Alt dette fremkommer i korrespondanse mellom Staten og rådmann Kristvik, senere rådmann Sæther i Levanger kommune.

Innherred Sykehus som den gang var eid av Nord-Trøndelag fylke hadde interesse av å kjøpe prestegården, da de på denne tomt med flere andre tilstøtende hus ønsket og rive, og senere bygge et ungdompsykiatrisk sykehus på denne tomt.

Så solgte Staten prestegården. Fylket kjøpte gården i 1996 for kr 1 500 000,00 av Staten. Men hvordan kunne de gjøre dette da? Levanger kommune eide jo halvparten, og skulle etter retten ha fått sin andel kr 750 000,-.

Så begynte mitt detektivarbeid. Jeg dukket ned i bøker korrespondanser og panteregistret. Og her fant jeg en kopi av panteregistret om eierforholdet av Prestegården.

Staten hadde solgt gården og fått utbetalt hele beløpet. Merkelig. For kommunen eide jo 50 % av gården.

Så oppsøkte jeg rådmann Hans Fredrik Donjem som var rådmann på den tiden. Han kjente selvsagt ikke til saken. Men han lovte å ta saken opp med kommunens daværende ordfører.

Så begynte snøballen å rulle. Kommunen gjorde nå krav på halvparten av salgssummen kr 750 000,- fra Staten.

Så fikk avisene tak i saken.

Lederen i Levanger Avisa skriver bl.a.: Når en bygårdsbok-forfatter på hobbybasis har oppdaget de nye eierforholdene, er selvsagt en fornøyd kommuneadministrasjon på pletten og ser muligheten for å kreve staten for kr 750 000,-. Penger som vil klinge godt i en kommunekasse som er i ferd med å bli bunnskrapet.

Men samtidig klarer ikke kommunen å gi et klart svar på hvordan det er mulig, - ikke å ha oversikt over hva den selv har av eiendommer og verdier.

Denne tilsynelatende mangel på kontroll gir innbyggerne i Levanger god grunn til å stille spørsmål ved hvor stødig Levanger-skuta blir styrt. Når toppledelsen ikke en gang vet hvilke eiendommer kommunen har, - skriver Levanger Avisa.

Staten måtte betale. Levanger-Avisa har et stort oppslag ”Kjærkommen førjulspresang” (redaksjonssekretær Bjørn Tore Brøske skrev nynorsk).

Levanger kommune får ein uventa ”førjulspresang” på 750 000 kroner. Sorenskrivaren slår no fast at kommunen eig havparten av den gamle prestebustaden i Kirkegata som vart selt i fjor, og kommuneadministrasjonen vil difor krevje halvparten av salsummen.

Konsulent Finn Christiansen ved rådmannskontoret stadfestar ovenfor Levanger-Avisa at kommunen kjem til å krevje KUF for halparten av salgsummen. Intil for eit par veker sidan var nemlig ikkje administrasjonen klar over at kommunen faktisk hadde 50 % eigedomsrett til tross for at kommunen har betalt halvparten av vedlikehaldsutgiftene på huset.

I følge rådmann Hans-Fredrik Donjem vil kommunen bruke ekstrainntekta til å redusere den kommunale lånegjelda.

Snipp Snapp Snute så var eventyret ute.

Men detektiven og forfatteren av Bygårdsbøkene hørte ingen ting.

Hadde jeg rett på en finnerlønn? En takk? Kanskje en blomsterbukett? –Jeg hørte ingen ting.

Dagens rådmann og ordfører har selvsagt ingen skyld i dette.

Men jeg kunne tenke meg at jeg fikk et møte med dagens ordfører og rådmann, og kanskje noen gode ord og en takk.

Asbjørn D.K. Eklo