Til alle som ikke vil huske FIFF

Altså, når en så viktig og unik festival ikke ser lyset i tunnelen, gir det ikke akkurat mer håp for de yngre spirene innen kultur heller som befinner seg i distriktet. Femmina Internasjonale Filmfestival ble avviklet, og Innherred kom ut med det i lørdagsavisa si. Jeg måtte nesten gråte da jeg leste det som stod.

Femmina Internasjonale Filmfestival, eller FIFF, ble først arrangert for 13 år siden. Med mål om å fremme den kvinnelige filmskaperen og å uttrykke seg gjennom film, har de satt et merke etter seg på Verdal. Spesielt for meg, ei alminnelig jente på 18 år med utrolig stor interesse for kulturell aktivitet. Selv om jeg først ble introdusert for FIFF i 2015, ble jeg med en gang forelsket i det festivalen hadde å tilby. Alt fra fjerne og inspirerende mennesker til dokumentarer som fortsatt er favorittene mine den dag i dag.

Hvordan det? Jo – når man ønsker å delta på arrangementer som ikke er så store at man går glipp av ting, eller så små at det ikke finnes noe å gå glipp av, var nettopp FIFF midt i blinken. Den samlet de beskjedne skuespillerstudentene fra Nord universitet i Verdal, kunstneriske spirer, utenlandske kunstnere og alminnelige folk (som meg) sammen for å fremme den feminine og banebrytende kunsten på filmlerretet.

Jeg kan se for meg at det allerede fra 2004 av var risikabelt å arrangere en sånn type festival på en så liten plass i Midt-Norge. Verdal er et sted kjent for sine kjære rånere og teatergjenger, lottomillionærer og oljeplattformbyggere. Samtidig som denne festivalen er internasjonal, må det nok ha vært spennende å sett hvordan utfallet ble fra år til år; om det ble noe festival eller ikke. Jeg kan ta feil, men inntrykket er der fortsatt.

Derfor forstår jeg hvorfor styret i FIFF valgte å avvikle festivalen. Det viste seg at festivalen beklageligvis ikke nådde gjennom i fjor med det lave antallet solgte billetter, noe som ble beskrevet med «at det ikke er lys i enden av tunnelen». Jeg gråter inni meg. Den lille rebelske og rastløse kunstneren inne i meg som kunne få sitt pusterom under FIFF, føler heller ikke at hun kan se lys i enden i tunnelen. Ikke i noe mer Verdal.

Problemet ligger ikke akkurat i at det er for lite folk. Tro meg: når det kommer til FIFF sin satsning på de unge de siste årene, så ligger det millionvis av potensial i videreutviklingen av dette. Jeg går siste året på dramalinja på Inderøy videregående skole, der kultur blir tatt godt vare på. Her kjenner jeg unge folk fra hele fylket som alle kunne hatt godt av å sjekke ut FIFF. Egentlig så kunne også rånere, teaterfolk, lottomillionærer og oljeplattformbyggere hatt godt av å sjekke ut FIFF.

FIFF er ikke bare for kvinnelige regissører som ønsker å møte andre kvinner og snakke om hvor dårlige deres mannlige kollegaer er. FIFF er ikke bare for én interessegruppe. Denne festivalen er en hyllest til kunstnerverdenens mangfoldighet, utallige måter å uttrykke seg på, en inspirasjonskilde for unge folk og et kulturelt batteri som kunne utrettet så mye mer i Verdal. Bare profileringen hadde hatt selvtillit nok til å snike seg innpå fotballkampene på Verdal stadion, i mellom Spelet og juleoppsettet til Verdal Teaterlag, på plakatene utenfor Essoen, Yx-en og Boby’n – og også i de andre kommunene, fylkene og landsdelene.

FIFF kommer ikke til å bli husket av særlig mange – dette er fakta. Jeg, derimot, hadde gledet meg fra våren av til årets festival. Det er ufattelig synd at ikke mange flere enn meg kommer til å huske FIFF. Tipper jeg bare får stikke helt til Oslo om jeg vil oppleve lignende saker igjen.

Katrine Rennemo