Levanger 2020 - snart der

Det har vært interessant å følge satsingen på flere områder i Levanger de siste årene. Det er nå litt over ti år siden prosjektet «Levanger 2020» ble igangsatt. Den gang med mulighetsstudier og folkemøter, og de mest pessimistiske sa at dette var planer for skrivebordsskuffen. År 2020 føltes langt frem i tid, og man hadde dessuten vært gjennom noen opprivende runder ned blant annet skolestrid. Oppmøtet på folkemøtene var varierende, ideene for hva man burde gjøre med Levanger var mange.

Målrettet satsing. Så skjedde det noe. Kanskje var Sjøparken startskuddet. Deretter kom Skateparken, stranda på Røstad, opparbeiding av uteområder på skolene til allmenn nytte og bruk utenom skoletid, for å nevne noe. Og nå sist, den nye stranda på Moan. Et løft for hele området.

Dette har ikke skjedd av seg selv. Det er åpenbart et godt stykke arbeid som ligger bak. Ikke minst med å skape konsensus på politisk- og administrativt nivå om at dette er noe man vil satse på. Det er en helt annen ordlyd når man snakker med dem som styrer i Levanger i dag, enn bare noen år tilbake.

Nå dukker stadig ord som folkehelse, bolyst og samskaping opp i kommunal sammenheng i Levanger. Det siste med fokus på hvordan man setter sammen ulike ressurser for å få til noe i lag. Og ikke minst det å motivere innbyggerne til selv å bli med på å utvikle kommunen de bor i. Noe trimtrappene i Staupshaugen og Skogn, og opparbeidingen av området rundt småbåthavna på Ekne, er gode eksempler på. Her har kommune, næringsliv og frivillighet gått sammen og fått til noe veldig bra.

Konkrete tiltak. Det er viktig at ord følges opp med handling, og der ligger nok mye av nøkkelen i den positivismen som man nå ser i Levanger. Innbyggerne ser at det skjer noe, at det ligger konkrete planer og handlingskraft bak visjonene.

Så er ikke alt gull og grønne skoger selvfølgelig. Det skal også godt gjøres i en kommune, med mange oppgaver og forventninger rettet mot seg. Det er samtidig godt å se at det er mulig å snu ting.

Og ordet omkampkommune har nesten gått i glemmeboka.

Anja H. Helland