Ny norsk «verdi»: Religion skal være en privatsak

Jeg har hatt barn i Levanger-skolen i 12 år. I en foreldresamtale med en dyktig lærer som vi liker svært godt og har stor tillit til, fortalte jeg at i vår familie regner vi de ti bud som gode leveregler som vi forsøker å leve etter. Følgelig synes ikke vi det er greit at misbruk av Guds navn inngår som en del av undervisningen.

Læreren lyttet og nikket – det var jo en kjent sak at denne faren var sokneprest, men litt forundring var vanskelig å skjule. Dagen etter forstod jeg at samtalen hadde utløst «ekstremist-alarmen» hos læreren. Da mitt barn kom hjem fra skolen ble det fortalt at læreren hadde innkalt til samtale under fire øyne. Her måtte det undersøkes om mitt barn ble utsatt for «religiøse overgrep».

Heldigvis bestod vi testen. Jeg er glad for at vi har lærere som kjenner ansvar for elevene også når de får mistanke om at noe ikke er som det skal i hjemmet. Ikke desto mindre var det ganske tankevekkende for meg, at den gangen vi gav grunn til bekymring var det i forbindelse med livssynsbasert praksis.

Opplevelsen ovenfor er en av flere som får meg til å undres på om det norske samfunnet er i ferd med å utvikle en sekulær intoleranse der ethvert uttrykk for tro som får synlige utslag må sees på med skepsis og aller helst forbys. Tidlig i den valgkampen som vi har lagt bak oss kom det opp en debatt om hva som egentlig er norske verdier. Jeg har tenkt at et av de aller nyeste skuddene på stammen som kan kalles «norske verdier» er følgende: «Religion SKAL være en privatsak». Tro skal ikke vises.

Det er helt i orden at en norsk politiker gir uttrykk for et religiøst livssyn i det offentlige rom. Det vil si … det er i orden dersom trosbekjennelsen følges av en presisering: «…men min tro har ingen innflytelse på mine politiske standpunkter». For meg har disse trosbekjennelsene lenge vært bortimot ubegripelige. Hvordan er det mulig, i det ene åndedraget, å bekjenne tro på en Gud som skapte himmel og jord for så i neste åndedrag si at denne troen ikke har noen innflytelse på mine verdier, tanker og valg? De fleste politikere har fingerspissfølelse nok til å vite at ny norsk «skikk og bruk» krever at «Religion SKAL være en privatsak»

I vår, hadde flere av våre politiske partier omskjæring av små gutter som sak i sine landsmøter. Først ute var SV. Et mindretall i programkomiteen gikk inn for forbud mot omskjæring av mindreårige gutter. Forslaget ble imidlertid trukket like før debatten skulle starte. Under Venstres landsmøte, to uker senere, ble et forslag om forbud satt under debatt og avstemning. Forslaget om forbud falt mot stemmene til et stort mindretall. Så gikk det igjen noen uker og det var tid for årsmøtet til regjeringspartiet Frp. Her ble det vedtatt med stort flertall at Fremskrittspartiet skal arbeide for et forbud mot omskjæring av mindreårige gutter. Det som skjedde var at partiet programfestet noe som i realiteten kan sees som et forbud mot jødedom i Norge.

Sokneprest Kjartan Bergslid mener det er viktig å kunne dele sin tro med andre.

Som jeg viste ovenfor så kan tankegodset bak et slik forbud ikke plasseres hverken på høyresiden, i sentrum eller på venstresiden i politikken. Tanken om at omskjæring av gutter må forbys finnes over hele det politiske spekteret fordi det har sin rot i den nye norske verdien: «Religion SKAL være en privatsak».

Det er mulig å argumentere for omskjæring av gutter langs to linjer: For det første kan det argumenteres medisinsk. I medisinske tidsskrifter har jeg lest at omskjæring av gutter, riktig nok, er forbundet med en viss fare for infeksjoner. Forskning viser imidlertid at inngrepet har større fordeler for helsen enn ulemper. Dette har man tatt konsekvensen av i USA der de fleste menn er omskåret som barn – uavhengig av livssyn. Denne måten å argumentere anerkjennes i norsk offentlighet.

Det finnes imidlertid en annen begrunnelse for omskjæring av små gutter. Det er faktisk ganske mange jøder som vil argumentere for denne skikken ved å vise til et 3800 år gammelt påbud fra Gud: «Så sa Gud til Abraham: …Dere skal la forhuden bli omskåret, og det skal være tegnet på pakten mellom meg og dere. Hvert guttebarn hos dere skal omskjæres når det er åtte dager gammelt, i slekt etter slekt,..» (1.Mosebok 17,9-12). I den «nye» norske offentligheten er det helt i orden å argumentere medisinsk, men det å argumentere ut i fra en virkelighetsforståelse om at det finnes en Gud som faktisk vil og bør ha innflytelse på hvordan mennesker lever. Det er i økende grad en suspekt måte å tenke på. Det hjelper ikke at skikken med å omskjære gutter er en sentral identitetsbærer som har bidratt til at et av verdenshistoriens mest forfulgte og undertrykte folk har overlevd og bevart sin identitet. Den sekulære intoleransen er kompromissløs i sine krav: «Religion SKAL være en privatsak». Her har denne verdien hatt så stor innflytelse i deler av det politiske miljø at man ikke tar inn over seg at for en jøde er det ikke noen liten og uvesentlig sak med omskjæring av guttebarn. For mange vil et slikt forbud i realiteten være et forbud mot jødedom.

Det å gi barn en religiøs identitesmarkør som vil prege barnet resten av livet blir altså i noen miljøer sett på nærmest som et overgrep. Selv har jeg vokst opp i en kristen familie. Jeg ble døpt da jeg var to måneder gammel. Fortellingene fra Bibelen fikk jeg bokstavelig talt inn med morsmelken. I min familie ble jeg og mine søsken oppdratt i en virkelighetsforståelse der den treenige Gud ble presentert som en levende realitet som definitivt hadde innflytelse på hvordan vi levde livene våre. Denne oppveksten har så absolutt satt sine spor – som ikke lar seg reversere. Ble jeg i realiteten utsatt for et overgrep…? Min opplevelse er at jeg ble oppdratt i en familie som gav meg en trygg identitet, gode verdier, et godt realistisk selvbilde og en retning å gå i. Jeg ønsker faktisk å gi mine egne barn det samme. Hvis vi skal forby omskjæring av guttebarn bør vi vel også vurdere å forby dåp og kristen oppdragelse for barn under 18 – bør vi ikke? For også dåp og kristen oppdragelse setter sine spor…

For ikke lenge siden opplevde jeg at denne nye norske «verdien» fikk utslag som satte en venn i livsfare. En av Levangers aller mest trofaste kirkegjengere ble utvist fra Norge og sendt til en svært usikker fremtid i et muslimsk land der dødsstraff for konvertitter er en realitet. En av momentene som ble lagt vekt på i UNE sitt avslag på asylsøknaden var at NN jo ikke trenger å si noe til noen om sin kristne tro. Da er det jo ikke farlig. Her skjer det en farlig kortslutning hos norske myndigheter som springer ut av verdien: «Religion SKAL være en privatsak». Denne kortslutningen overser det faktum at den som tror på kristendommen bekjenner seg til et livssyn der det å dele sin tro med andre er en viktig del av det å praktisere troen. Det er etter min oppfatning grunn til å reise spørsmål ved om norske myndigheters behandling av konvertitter er i samsvar med menneskerettighetserklæringen der det står i artikkel 18: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.»

I årets valgkamp ble igjen bruken av en bestemt type skaut et hett tema. En muslimsk programleder i hijab resulterte i klagerekord til NRK. Det mange reagerte på var at NRK tillot hijab når de hadde nektet et nyhetsanker å bruke et korssmykke. Jeg synes at NRK argumenterte ryddig og godt for sin avgjørelse. Men jeg er ikke enig i et av de viktigste premissene: At synlig livssynstilhørighet forstyrrer objektiv nyhetsformidling. Jeg synes at det ville ha vært et gode dersom vi fikk se folk både med og uten hijaber, korssmykker, turbaner og kippaer (burka og niqab kommer etter mitt syn i en helt annen kategori) både i nyhetssendinger og i andre programmer i almenkringkasterne våre. Jeg ønsker meg et samfunn der mangfold og ulikhet ikke trenger å skjules – heller ikke på livssynsområdet. Jeg ønsker meg et samfunn der et synlig livssyn blir sett på som et positivt uttrykk for identitet på samme måte som kjønn og etnisitet. Kanskje vi burde minne noen om hva vi kom fram til i Levanger i forbindelse med markeringen av 1000-årsjubileet i 2011. I Levangermanifestet som ble undertegnet av både livssynsorganisasjoner og folkevalgte står det: «Vi vil tolerere andre og la dem få plass til å leve slik de vil, også når vi i utgangspunktet ikke liker måten de lever på. Vi vil forsøke å forstå andres måte å tenke på også når de sier og gjør ting vi selv synes er merkelige (Levangermanifestet 2011 pkt.2 og 4)

Da barna våre var små hadde vi ofte middagsbesøk av vennene deres. Det ble mange hyggelige stunder rundt bordet. Da barna ble ungdommer avtok hyppigheten av middagsbesøk ganske merkbart. Da vi snakket med barna våre om det, kom det frem at de syntes det var så pinlig at vi sang bordvers før maten. «Det er det ingen andre som gjør», fikk vi vite. Etter å ha snakket litt om det ble vi enige om å fortsette å synge bordvers når vi har besøk – slik vi gjør hver dag ellers. Ja – det er en fase i livet der barna synes det er litt pinlig å ikke være som alle andre. Men jeg er overbevist om at i det lange løp vil de være glade for at de vokste opp i et hjem der vi står for det det vi tenker og tror. Dessuten tror jeg at de ungdommene som har besøkt synes det er fint å oppleve at familier lever forskjellig – også i Levanger.

Kjartan Bergslid

Sokneprest i Levanger