Denne uka la barneombudet fram sin rapport til FN om hvordan Norge oppfyller barnekonvensjonen. Her kritiseres norsk innsats mot mobbing og vold.

I Elevundersøkelsen fra 2016 svarer 6, 3 prosent av elevene at de mobbes to til tre ganger i måneden eller oftere. Det utgjør rundt 40.000 elever i grunnskolen. Tallene er ikke veldig annerledes i Levanger og Verdal.

Barneombudet håper FN vil gi signaler på hva norske myndigheter nå bør gjøre, og mener selv at det bør settes av mer ressurser til skolenes og fylkesmennenes innsats mot mobbing. Dobbelt så mye ressurser som i dag, mener hun.

Så mye fokus som det har vært på mobbing de siste årene, mobbemanifester og avtaler her og der, er det nesten rart at mobbetallene holder seg så stabile. Og alle er selvfølgelig enige om at mobbing ikke skal forekomme. Hvorfor får vi da ikke mobbetallene ned?

Skolenes ansvar. Som barneombudet også så klart signaliserer, skolene har sitt soleklare ansvar, lovhjemlet i opplæringsloven. Det ligger godt gjennomarbeidede og evaluerte modeller som kan og skal brukes. Men det hjelper lite med gode modeller hvis de ikke blir brukt. Arbeidet mot mobbing må prioriteres, både når det gjelder tid og kompetanse. Her er nok ganske forskjellig fra skole til skole hvordan man velger å gjøre det. Og ikke minst man må anerkjenne at dette er et problem. Et ganske stort problem også, når man ser hvor mange det gjelder. I tillegg er det helt klart et ansvar som hvilke hos politikerne. Det er de som må holde fokus og trykke oppe, i tillegg til å gi gode rammevilkår for at det satses på nettopp dette.

Gode rollemodeller? Et annet aspekt er at skolen, og også barnehagen, er en unik arena for å understøtte foreldrenes rolle i dette. Som foreldre hører vi ofte at vi må være gode rollemodeller, blant annet i mobbeforebyggende arbeid. Men hva er en god rollemodell? Der vil nok meningene være delte. Alle vet at man ikke skal si stygge ting til andre. Alle vet at man ikke skal stenge noen ute. Men hva kan man gjøre for å inkludere de barna man har rundt seg? Eller bry seg om flokken sin, som den folkekjære, nylig avdøde Per Fugelli holdt frem. Det har mange ganger undret meg at ikke slik tematikk blir løftet frem i mye større grad i foreldremøter både i barnehage og skole.