Ny norsk «verdi»: Religion skal være en privatsak, kaller sogneprest Kjartan Bergslid sitt innlegg i avisa Innherred 27. september 2017. Kjartan Bergslid er en hyggelig fyr, men her argumenterer ikke sognepresten for omskjæring av guttebabyer på en redelig måte.
«(...)Det er mulig å argumentere for omskjæring av gutter langs to linjer: For det første kan det argumenteres medisinsk. I medisinske tidsskrifter har jeg lest at omskjæring av gutter, riktig nok, er forbundet med en viss fare for infeksjoner. Forskning viser imidlertid at inngrepet har større fordeler for helsen enn ulempe(...)», skriver Bergslid.
Men Bergslid har utelatt et sentralt premiss i debatten omskjæring av babyer, nemlig det medisinsk-etiske, kanskje for lettere å komme til det behagelige standpunkt om at et forbud ville bety et forbud mot jødedom. Men den nuværende lov reiser like fullt spørsmål rundt kravet om at samtykke skal ligge til grunn for medisinske inngrep.
Det er opplagt at en baby ikke kan gi noe slikt informert samtykke. Et inngrep som omskjæring kan derfor forstås som et overgrep mot et ellers frisk barn. Det er i grunnen rart at man i 2017 må diskutere dette med lærde mennesker. Sjokkrapportene om omfattende omskjæring av jentebarn fra WHO vakte da enorm moralsk bestyrtelse i den liberale verden da den kom for noen år siden. Merkelig nok er sjokkbeskrivelsene fraværende når det kommer til guttebarn?
Alle norske politiske partier fordømte unisont praksisen med omskjæring av jentebarn. Ledere for Høyre presiserte at de reagerte med avsky på TV2s avsløringer om at norske jenter med somalisk og gambisk bakgrunn omskjæres med imamers velsignelse. «Avskyen forsterkes av at flere imamer (norsk-TV2-avsløring-min anm.) offisielt tar avstand fra omskjæring, mens de i praksis råder jentene – og etter all sannsynlighet også foreldrene deres – til å gjennomføre omskjæringen. Dette verken kan eller vil vi tolerere», skrev de i en pressemelding den gang.
Hva er skjedd med Høyre og de andre partiene etter at stillheten rundt WHO-rapporten om omskjæring la seg? Hva skjedde med prestene? Barneombudet, Rådet for legeetikk og Barnelegeforeningen har de facto den samme prinsipielle innvendinger mot omskjæring av guttebabyer som jeg har. De mener likevel at det offentlige ikke skal bære kostnadene for ikke-medisinsk begrunnede inngrep.
Men kanskje burde alle parter ha søkt en salomonisk avgjørelse på det vanskelige spørsmålet om omskjæring, heller enn og går for den strategien som Stortingsflertallet valgte og som vil rive barnet i stykker mellom tradisjon og modernitet. Den salomoniske løsningen kunne være at religiøse ritualer som innbefatter medisinske inngrep på friske personer må utstå til barnet har ervervet seg fornuftsmessig samtykkekompetanse, for eksempel ved 16 års alder.
Det står ikke i veien for at religiøse grupperinger her til lands kan ha en form for religiøst ritual knyttet til fødselen, både for gutte- og jentebabyer. I Paulus’ brev til galaterne argumenterer den intellektuelle, jødiske apostelen for at omskjæring ikke er nødvendig for pakten med Gud. «For han som med sin kraft gjorde Peter til apostel for de omskårne, han gjorde på samme måte meg til apostel for de uomskårne», sier Paulus.
I den globale landsbyen heter det: Her er ikke jøde eller greker, her er ikke træl eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dette budskapet er i tråd med liberale menneskerettskonvensjoner. Hos Jesus heter det vel: La de små barn være og hindre dem ikke fra å komme til mig, for himlenes rike hører sådanne til.
Er ikke dette kjernen i kristendommen? Skulle sognepresten derimot ha motforestillinger mot et slikt arrangement, vil jeg gjerne høre fra ham.
Terje Carlsen