Innlegg

Historien bak et skilt som nå er borte for alltid

Den gjorde sterkt inntrykk på gammelrektoren.

Per Anker Johansen forteller historien om dette skiltet og hvordan det havnet på veggen til det gamle barnehjemsbygget i Gamle Kongeveg i Levanger, et hus som i disse dager er revet.

Debatt

Huset i Kongevegen som engang inneholdt Innherred barnehjem jevnes nå med jorda, og opp vil det komme boliger. Det er skrevet ganske grundig om drifta av barnehjemmet, og T- A hadde også en artikkel knyttet til rivingen. Avisa nevnte nokså svevende noe om at det «hadde vært drevet undervisning» i huset lenge etter at bruken som barnehjem var over.

Skiltet som jeg fotograferte i 13. time hang over inngangsdøra, og forteller om en aktivitet som jeg mener absolutt fortjener å bli bedre kjent. Skiltet forteller om en undervisning av det mer spesielle slaget. Ut på 90-tallet møtte daværende rektor på Frol ungdomsskole - i likhet med mange andre rektorer - enkelte ungdommer som skolen hadde problemer med. Problemene hos disse elevene besto - enkelt sagt - i at de ikke fant seg til rette i skolen. Man kan kanskje si at skolen ikke maktet å gi disse elevene en tilpasset undervisning.

Elevene slet med å mestre sin skoledag, og noen vendte vrangen ut. De var ikke mange, men likevel utfordrende nok. Skolen med sine faste system og rutiner ga kanskje ikke nok muligheter for tilpasset opplæring. Begrepet tilpasset opplæring betyr at skolen skal tilpasse undervisningen til elevens behov, og ikke bare kreve at eleven skal tilpasse seg skolen.

Mange lærere vil nå si: Store ord - du gamle rektor! - fordi de vet mye om store klasser, kunnskaps- og eksamenspress og tidspress. Å gi alle elever undervisning som er tilpasset den enkelte er fortsatt en ledestjerne som lærerne blir møtt med i dag . Om de gis muligheter til å gjennomføre dette godt nok , kan man undres over.

PPT-leder og rektor kjente til at flere skoler rundt om i landet hadde såkalte alternative avdelinger . Her var målet å holde eleven fast gjennom skoleløpet/hjelpe elevene fram til eksamen gjennom opplegg som ikke var direkte A4-løsninger, men tok tak i interessene hos disse elevene. Det kunne være knyttet til arbeid på gård eller verksted- altså praktisk arbeid. Et mål var å gi eleven den viktige mestringsfølelsen «Jeg kan noe-dette får jeg til !» Det er slike følelser som gir motivasjon til å strekke seg mot andre utfordringer. Motivasjon er et sentralt begrep i all undervisning.

Vi startet derfor en A-skole i Gamle Kongeveg-administrativt underlagt Frol og i samarbeid med PPT.

Jeg har fortsatt stor beundring for folkene som tok på seg den utfordringen arbeidet i det vi kalte A-skolen stilte dem overfor:

Lederen med hovedansvaret var en romslig person med stor personlig integritet som tålte «for seint-komming», mopeddeler på de underligste stederog konfliktfylte dager der egentlig undervisning var umulig. Å lage undervisningsopplegg for ungdom i hardeste «hormon-alderen», som hadde brukt opp skolens ordinære muligheter og ofte var i opposisjon til alt og alle, var mer enn krevende. Leder arbeidet hver dag med individuelle opplegg sammen med noen få hjelpere.

«Mor» i huset sørget for omsorgen. Hun var det faste punkt både i gode og vonde dager og gjorde en imponerende jobb. «Mor» ble satt høgt av alle elevene som brukte A-skolen og foreldrene som sto bak. Jeg var også en beundrer av hennes innsats, tålmodighet og omsorg.

En dag ble PPT-leder og rektor invitert på kaffe og vafler. Vaflene var stekt av en gutt som nok hadde litt olje på fingrene. Det var ikke så rart, for på kjøkkenbenken lå – foruten vaffeljernet- clutch-lamellene til en Corvette moped som han hadde engelsk bruksanvisning til ! Han forklarte og demonstrerte clutchens virkemåte med stor sjølsikkerhet. Dette kunne han !

Guttens far var også tilstede og fortalte at de gjerne ville gi oss en gave, og på den måten takke for den behandling gutten hadde fått på A-skolen. Det syntes vi var hyggelig, men vi fikk nok et betydelig hakeslepp da far og sønn dro fram et profesjonelt laget lys-skilt (70x70 cm) som de ville ha hengt opp ved inngangen. Levangerhesten var i korrekte farger , og Kings-Road som sagt i opplyst utgave. Vi konfererte med daværende rådmann som ga tillatelse til å henge opp skiltet ved inngansdøra. Der har det hengt fram til rivingen. Nå eksisterer det ikke lenger.

Jeg har hørt mange takketaler i ulike situasjoner. Ingen har gjort meg så dypt rørt som historien om dette skiltet. Derfor mener jeg at den fortjener å bli kjent for flere.

Per Anker Johansen